Krybben og kollektivet

Få ting lader våre relasjoner som en forestående fødsel. (Det måtte være en forestående død, men den er ikke temaet her.) Magen som svulmer får det til å dirre, også i omgivelsene. Mellom mor og far, hos søsken og slekt, venner og kolleger – og helt ut i storsamfunnet med sine ambulanserutiner, helseforetak og barnehagebudsjetter.

Selv er barnet, må vi anta, sakesløst uvitende om alt det steller i stand. Det baner seg vei gjennom fostervann og svangerskapsnerver, rier og livmormunn. Med sin blotte ankomst napper det i oss. Babyen gjør oss til redebyggere, Ikeaofre og nussepussere. Den er ikke bevæpnet med stort annet enn sin vergeløshet, men klarer fint å snurre oss rundt lillefingeren. I en kort livsfase stagger den «klar deg selv»-individualismen. Den drar oss inn i avgjørende sannheter om oss selv, at vi i bunn og grunn er samfunnsvesener, at det egentlig bare er sammen vi finnes.

På vranga

Få ting lader det kristne livet som en forestående jul. (Det måtte være fasteferden mot Golgata, men den er ikke tema her.) Adventstiden sender en svak, elektrisk strøm gjennom relasjonene våre. Det blir verre å forsømme dem, om man har det for vane. De blir mer insisterende, på godt og vondt.

En advent på vranga – depresjon, samlivskrise, hva det måtte være – kan være forferdelig. En betennelse i nære relasjoner blir dobbelt smertefull da. Lyset fra julegatene skjærer i øynene og hjertet. Kalendermagien, barna som teller dager og timer, minnene fra den gang da, all julevennligheten – nå blir de en grimase. Aldri er du så utenfor som da.

Frøet

Gud kunne ha kommet på mer spektakulært vis. Han kunne, som Satan en gang la opp til, ha foretatt et religionshistorisk stage-dive fra templets tinder, ned i en ekstatisk folkemasse. Han kunne ha valgt Bush-regien i Irak: Apokalypse nå. Shock and awe.

Vi vet hva han valgte: å bli et frø i en livmor, på et ikke-sted i imperiet. Og hvis poenget var å dra mennesker nærmere seg selv og hverandre, kan det knapt tenkes en mer frihetlig måte å gjøre det på.

Vi ser raskt at Jesu fødsel sprenger kjernefamilieidyllen. Hyrdene, datidens løse fugler, ramler inn med saueflokken på slep. Emissærer fra fremmede, religiøse landskaper dukker opp. Herodes' dødsskvadroner rykker ut. Rundt den nyfødte Messias velter de sosiale og religiøse skilleveggene. Alle dras mot krybben. Noen i lengsel, andre i hat.

En mannsalder, to mannsaldre, og bildet blir enda tydeligere. En myk sammensvergelse er i gjære. Rene og urene, rike og fattige, menn og kvinner, slaver og slaveeiere, alle flettes de sammen i urmenigheten. Motsetningene eltes, i lyset fra hans ansikt som ble født den natten. Langsomt gjennomtrenges de av en identitet som overtrumfer alt det andre; klanslogikken, de historiske avgrunnene, rase- og nasjonsgrenser. De begynner å dele, radikalt, på det de eier, penger, eiendom, bolig. De spiser sammen, de ber sammen; sammen utholder de motstand og forfølgelse.

I vår tid trenger kirken alt den kan romme av sånt. Den trenger hus og steder der betlehemsvirkeligheten, dette som i 2000 år har vært den innerste av alle realiteter, lettere får manifestere seg.

I vår kultur har man ofte nøyd seg med å saligkåre kjernefamilien og ekteskapet, slik KrF og den borgerlig-kristelige tradisjonen har gjort. Og i relasjonsnødens tid er det gode grunner til å slå ring om den eksistensielle trekanten mellom mor, far og barn. Bra, altså, så langt det rekker.

Kontrastpunkt

Samtidig blir arenaen definert av kjernefamilien og søndagsmenigheten for trang. Mellom disse to tyngdepunktene, og langt inn i dem, har forbruker-individualismen og sekulariseringen fritt spill. Ikke minst her er det de kommer inn: klosteret, kommuniteten, det kristne bofellesskapet, grendefellesskapet, livsregelfellesskapet. Ikke som noe alle skal inn i, men som brohoder og kontrastpunkter.

Mye er i gjære på dette området. I dette nummeret av STREK har vi besøkt noen slike tegn, i Italia og Sverige. På gamle klostertufter som Tautra og Munkeby i Trøndelag, er cistersienserordenen vitalt tilbake etter avbrekk på henholdsvis 470 og 800 år. Årlig får tusenvis av nordmenn en smak av klosterets spiritualitet på de mange retreatstedene som har vokst frem. I USA markerer den nymonastiske bevegelsen seg. Skottland har brennpunkter som Iona, Frankrike har sentra som Taizé og L’Arche, Sverige har «pinseklosteret» Nya Slottet Bjärka-Säby. Og på de første kristnes kanskje tidligste møtested i Roma – Trastevere – har det globale St. Egidio-fellesskapet sitt sentrum. Alle har de en virkning langt utover det som antallet direkte involverte skulle tilsi.

Fellesskapene har ulik tidshorisont, fra det livslange til «ut neste år». Graden av forpliktelse, botetthet og økonomisk involvering varierer. Men trekk ved den klassiske klosterkulturen går igjen: En felles bønnepuls; en orientering mot enkelhet, mot hverdags- og måltidsfellesskap, øvelser i å «elske dem man ikke kjenner», satsing på diakonale og samfunnsendrende tiltak. Her kan den enslige finne en livsvei som er mindre hemmet av kristelige familieforventninger. Her kan sølibatet – så belastet og krevende som det er – finne en base for sitt enorme potensiale. Her består misjonsaspektet ofte ganske enkelt i å ta imot dem man naturlig trekker til seg.

Vi snakker ikke om idyller. Brytningene kan bli giftige, også her. Mennesker tar med seg sine sår og sine umuligste sider, og får dem eksponert. Så er det kanskje nettopp derfor fellesskapene kan bli steder for modning og vekst, i en dypt kristen forstand.

Advent er tiden som baner vei for Kristi fødsel, i hjertet, og hjertene i mellom. Noen lar ham fødes i en mer kollektiv måte å bo og leve på. Er det noe tegn som er vanskelig å motsi i vår tid, må det være dette.