Kristenmakt, farvel

Demonteringen av «det kristne landet Norge» har pågått i minst hundre år. Og fortsatt føyer nye episoder seg til det som for mange kristne er en traumatisk føljetong. Om nederlag, om et folk på ville veier.

En liten huskeliste: Kirken er jaget ut av skolestuene. Helligdagsfreden er skamfert. Lovene mot blasfemi, utukt og abort er gjennomhullet. TV-kanaler underslår, år etter år, den egentlige julen, den egentlige påsken. Og nå sist: Kristopher, og hans intimtesting av dødssynden. Er det ikke forståelig, da, at en del kristne blir nokså gammeltestamentlige, at de vil blåse i basunen, for nå må den nye folkevekkelsen bryte løs, den som skal bringe «Norge tilbake til Gud» og stevne frekkheten og ugudeligheten for dommen?

I et stillere toneleie kjemper statskirken om sin del av samfunnets suksessfaktorer: økte bevilgninger, kompetanseløft, politisk velsignelse. Ressursene står jo aldri i samsvar med hva de folkevalgte forlanger av kirken?

Hva er grunnstemningen i alt dette? Frykt. Harme. Avmakt. Resignasjon. Slike følelser som gjerne dukker opp når en samfunnsgruppe blir fravristet en innarbeidet posisjon. Igjen og igjen utfordrer utviklingen en sterk – og til dels symbiotisk – avhengighetsrelasjon. Den som ble født på Stiklestad en gang for tusen år siden: kongeriket som bærer kirken som bærer kongeriket.

Langt inne i det paradigmet som kollapser, befinner det seg – implisitt – noen forestillinger:

? At historiens Gud ikke er oppgaven voksen, at han har resignert og overlatt boet til oss.

? At kirkens liv derfor er avhengig av å bli skjermet, av kulturelle støttehjul, av en spesiell, trosgunstig samfunnsorden.

? At levende tro er noe som kan befestes ovenfra, fra maktens posisjon.

En slik tanke bryter fundamentalt med den samlede erfaringen kirken har gjort seg gjennom tidene. Helt fra keiser Konstantins tid, har establishment-status hatt en korrumperende virkning på kirken. I romerriket gikk det ikke mange generasjoner før martyrenes kirke selv sto i spissen for forfølgelsen av de annerledes troende.

Forestillingen bryter også med bildet av den Gud alle norske kirker fortsatt bekjenner seg til: Den Gud som gikk avmaktens vei gjennom verden, gjennom lidelse og konfrontasjon med sin tids mektige – til seier. Vendepunktet i menneskets historie kommer idet Den allmektige gjør noe som trosser alle våre forestillinger om makt. Han går ned på kne. Som en frier. For bare nedenfra kan han vinne menneskenes frie ja. Uten friheten – også til å si nei, ingen ekte kjærlighet.

På kinesisk kan skrifttegnet for krise også leses som tegnet for mulighet. I en kommentar som denne er det bare plass til å antyde en retning, en vei. Og på den veien har frikirkene et kraftig forsprang.

Sett at «avkristningen» fikk flere kristne til å gjenoppdage «den veldige kraft», underet i de tomme hender, det egentlig livsavgjørende for den Kirken: Kvaliteten på dens relasjon til Gud?

Jeg ser for meg en (stats)kirke som blir en drivende kraft i å fase ut sin økonomiske avhengighet av stat og kommune, som går fra husmann til friherre. Som frivillig avkler seg resten av den utvendige autoritet som utviklingen lenge har plukket av den. På denne nedturen vil flere – både i og utenfor de kirkevantes rekker – oppdage hva det virkelig kommer an på: Indre autoritet. Indre frihet. Den som følger av viljen til å betale hva det faktisk koster å drive kirken, som følger av økt frihet fra vår tids dominerende, åndelige logikk: pengenes. Økt spillerom for Ånden. Å vitne, uten subsidier, ved å tjene.

Og ja. Mye vil gå under. Det visne vil stå tydeligere frem. Noe vil dø, slik at noe nytt kan vokse frem. Alt i alt finnes det verre scenarier enn dette.

God nedtur!