Kjære forvalter: Kom hjem

Det hviler noe uforløst over den verbale, kirkelige miljøaktivismen i Norge. Det er noe her, ved de mange, gode ordene og kirkemøtevedtakene og de grønne liturgiene, som ofte etterlater seg en følelse av uvirkelighet, en smak av moralisme: Ordene eser i ører og munn, de finner ikke hjerteveien, ofte visner de før dagen er omme.

Noen ganger handler det kanskje om smaken av ekte anstøt. At vi blir tatt på fersken i å bekjenne noe vi aldeles ikke har tenkt å følge opp? At vi stoler på den billige nåde? Oftere tror jeg det dreier seg om en fundamental, teologisk brist. Mye av den kirkelige krisetenkningen følger et mønster, som hvis vi nå skal skjære det ut i papp, ser slik ut:

? Vi er de suverene forvaltere av Guds ressurser (av latin, «ting-kilde») på jorden. Vi står her med full kontroll, med fornuften, midlene og løsningene. Der borte står det stakkars, umælende skaperverket.

? Hadde vi nå bare ikke vært så egoistiske, grådige og uansvarlige! Hadde vi bare, i god pietistisk ånd, virkelig kunnet avlegge en bekjennelse så dramatisk som omstendighetene tilsier, for så å bli tilgitt, og så ta oss alvorlig sammen, ja, da kunne nåden blitt stor og kirken grønn.

En smaksprøve hører med. I sin nyttårstale ved inngangen til 2007 knyttet Laila Riksaasen Dahl, biskop i Den norske kirke, sin miljøappell til følgende bilde: Hun – og bispestolen – står ved en sykeseng. I sengen ligger det en pasient, vår klode. Det er alvor!

I nyttårstalen ved inngangen til 2008 følger biskopen opp: «Hvordan er det med pasienten, nå, ett år etter? I løpet av året er diagnosen sikrere stilt, og alle har blitt med på å rope på tiltak for å helbrede. Men få har villet betale prisen ... Kirken er blant dem som bekymret står rundt sykesenga ...»

Problemet med den underliggende teologien er ikke, i og for seg, hva biskopen sier, men den merkelige posisjonen det sies fra. Metaforen plasserer biskopen på et ikke-sted: plassen ved siden av skaperverket. Dette ikke-stedet er et idéhistorisk brohode – tenk Descartes, for eksempel – der «hjernen er alene». Fra denne posisjonen ble skaperverket – over tid, og i vitenskapens viktige tjeneste – tingliggjort, avsjelet og fratatt sin fortryllelse. Kirkens svik er at den lot seg invadere og sekularisere av dette tankegodset. Den samlede virkningen ble dramatisk. Det er i kraft av dette utenforskapet at massive miljøødeleggelser har latt seg presentere som det godes triumf i en vill verden.

Men man løser ikke et problem med det samme tankestoffet som forårsaket det. Skapelsesfortellingen gir oss en helt annen plassering: At skaperverket, det er oss, er dypt innvevd i et skjebnefellesskap med alt annet liv. Vi er vesener som går all kjødets gang, på godt og vondt. Som flodhesten, som myggen, som algene er vi prisgitt de basale vilkår: Å motta livet som gave, fra øyeblikk til øyeblikk.

Og ja, vi er «skaperverkets krone», og på en spesiell måte bærere av Guds bilde. Men for skapelsesberetningens Gud er det et annet skille som er vel så avgjørende: å sikre at mennesket ikke klatrer inn på Guds arena, og vekk fra seg selv og jorden.

I dette nummeret av STREK inviterer vi den kirkelige miljøgeskjeftigheten til å ta seg en pust i bakken, legge seg på rygg i mosen, la stressnakken hvile, la seg helbrede. Det går an å tenke seg – som Arfinn Haram gjør det i sitt essay – at miljø ikke handlet så mye om sak, som om relasjon. At uføret vi er havnet i, handler vel så mye om fremmedhet for vår plass i verden, som summen av våre forvaltersynder. Det går an å se krisen som en mulighet til å gjenoppdage slekta, til å finne seg bedre til rette blant Guds øvrige venner, venner som lengter etter at vi skal oppdage den visdom Skaperen har nedlagt i dem. Og kampen, da, og innsatsen? Jesus snakker om det gode åket, som er lett, fordi det er tilpasset begrensningene hos den som skal aksle det.

Forvaltertanken trenger sårt til en ferie. Imens kunne vi kanskje smake på ordet hjemkomst? Eller: Hva ville en god familieterapeut sagt inn i den problematiske relasjonen «menneske – miljø»?

Jeg synes jeg hører det: «Hvordan kommuniserer dere? Lytter dere virkelig til hverandre?». Og, ganske sikkert: «Skulle dere ikke sette av litt mer tid for hverandre, bare dere to?»