Himmelen går inn for landing

Det spriker kraftig i vår tids omgang med døden; den møter oss i en bisarr blanding av dødskultus og paranoia.

Kultusen pågår i de fleste kanaler. I spilluniverset, på gamernes konsoller, på film og i teater, på tabloidforsidene. I rock- og metal-jungelen kniver artistene om trevlene av et umettelig marked for undergangsfantasier; blod, beingrinder, håpløshet. Det ser ut til å være god butikk, dette, å bekrefte det moderne menneskets verste anelser: at tilværelsen innerst inne er ubarmhjertig, et sort hull, et redselsfullt tomrom.

Og det paranoide? Fortrengningen? Den forbeholder vi den virkelige døden. Den norske hverdagsdøden, den som inntreffer hundrevis av ganger i døgnet, på sykehjem og sykehus og bilveier og åsteder. Det er som om den setter oss i forlegenhet. Vi steller ikke lenger våre døde selv. Vi overlater dem til pleierne og begravelsesagentene. Vi bestiller begravelsespakker og topper dem med gedigne gravmonumenter made in China. Heller ikke i dødsannonsene dør vi som våre forfedre gjorde. Vi går bort. Sovner inn.

Og hvem har ikke hørt indignasjonen i TVkommentarene etter de store ulykkestragediene, Åsta, Sleipner, Estonia. Dette skulle jo bare ikke være mulig. Ikke på 2000-tallet. Fatale feil?! Så vi hadde ikke full kontroll likevel? Hvem har forrådt idyllen? Hvem kan vi stille til veggs?

Mange som mister en av sine kjære, opplever at venner og bekjente holder avstand. For hva skal man si? Om dette som heller ikke vår moderne, vitenskapelige allmakt kan forhindre. Om dette som ingen terapi kan endre på; at det er slutt, og at vi alle går på den veien.

Ingen ting rokker så sterkt ved vår ungdomsdyrkelse og våre tause udødeligehetsfantasier som dette. Ingenting utgjør en så ugjendrivelig impuls til helt andre innsikter, vår skapthet, at livet er gave, at det ikke kan suges av eget bryst. Mange som har fått dødsøyeblikket utmalt i alskens medialt splatter, har aldri fått sjansen til å sitte ved et dødsleie, merke hvor stille døden går i dørene, kjenne den fortettede realitetsorienteringen som omgir en kropp som blir kald.

Dette nummeret av STREK sikter seg inn mot Halloween og Allehelgenssøndag. Vi våger oss på et gammelt, kirkelig eksperiment: å holde frem døden som et speil for vårt forhold til livet. På Halloween-kvelden begynner vi nå å bli vant til at det utspiller seg ting med røtter i det førkristne kelterriket, markeringen de kalte sanhain. Her går de døde igjen, her driver åndene fanteri, her rammes man av pest og dårlige avlinger om man ikke blidgjør dauingene med ofringer. Knask eller knep! I halvannet årtusen «døpte» kirken denne festen, tok den i bruk til sine egne formål – å minnes fellesskapet med alle de døde i Kristus. Nå har de to markeringene skilt lag igjen, godt hjulpet av forretningsstanden.

Så hva har den kristne kirke i Norge i dag å si inn i dette feltet mellom dødskult og dødsfortrengning, vakuumet der dødsangsten kan blomstre? De nyåndelige tar jo frimodig for seg her. Spiritisme. Reinkarnasjon. Sjelereiser.

Våre sakramenter og liturgier har vi riktignok i behold. Her feirer vi fortsatt realitetene i den kristne kirkes trassige tro, at døden i Kristus er blitt en port til Livet. Men i det vi sier og gjør og tenker når vi ikke er akkurat der? I sin artikkel argumenterer Peter Halldorf for at vi har dannet oss en moderne mur mellom de levende og de døde, en barriere så bastant at den bringer vår teologi og vår fantasi til taushet. Her kan Østkirken, med sin like bastante fastholdelse av mange oldkirkelige trekk, komme oss til hjelp, mener Halldorf. Her tenker man mer i kontinuitet, fellesskap, sammenheng, der protestanter har hatt en hang til å tenke døden primært som brudd, som ensomhet, som det absolutte soloprosjekt. Kanskje kan disse bitene av sannhet snart finne sammen og danne et større og rikere bilde?

Et perspektiv STREK vil komme tilbake til – men som også må nevnes her – krever et enda større lerret. Den enkeltes død, slektenes gang, historiens gang; I klassisk, kristen tro utspiller dette seg i rammen av kolossal visjon. Hos kirkefaderen Ireneus, biskopen i Lyon på 100-tallet som ble den tidlige kirkens største teolog, trekkes disse linjene opp med stor kraft og konsekvens.

Ireneus oppsummerer den bibelske åpenbaringen i et drama fordelt på tre akter.

AKT 1: Gud skaper verden og finner den vidunderlig.

AKT 2: Fallet – mennesket snur ryggen til livets kilde og havner i dødens vold.

AKT 3 (og her vokser jubelen hos kirkefaderen, og vi må supplere med flere detaljer): Gud har ikke oppgitt jorden. Det skapte skal gjenopprettes. Ikke bare i åndelig, men i sanselig forstand! Ireneus henter her frem det på alle måter store begrepet anakefalaiosis, et gresk uttrykk som beskriver en kropp som får hodet (kefale) satt på plass igjen. I Jesus av Nasaret forener Gud seg, ugjenkallelig, med alt det skapte og dets skjebne. I Getsemane fortettes menneskehetens samlede dødsangst i kroppen hans; han svetter blod. Og i korset og oppstandelsen ser Ireneus en kosmisk hodefødsel: Jesus Kristus, han som er hodet for alt som lever, dets opprinnelse og dets bestemmelse, underkaster seg dødens veer, lar seg presse gjennom den mørke fødselskanalen og ut på den andre siden. Og, som de sier i filmreklamen, the rest is history.

Fra denne begivenheten brer en ny frodighet seg ut over jorden, over fortid, nåtid og fremtid, som vannet fra en mektig fontene.

Eller for å bruke et annet bilde: Himmelen invaderer jorden – i form av det Bibelen kaller Guds Rike. Usynlig. Ofte forkledd i svakhet. Skjult tilstede i alt som myldrer og puster og er til. Fortettet i kirkens store, skrøpelige kropp. Og fullbyrdet en gang, når det velkjente kles i paradisdrakt, lam og løve beiter på engene og barnet leker ved huggormens hule. Dit er det man er på vei, både i troen og i kroppen. Og blir dette i meste laget – for noen hver – er Ånden en tålmodig følgesvenn, en som har tid til å hviske det inn i oss, igjen og igjen, til våre trange bilder av livet og døden gir tapt for håpet.