Havarier og herlighet

Om man fortaper seg i skyggesidene av den karismatiske bevegelsen – historier om manipulasjon, maktmisbruk, pengejuks og skadeskutte menigheter – er det nesten ikke til å tro. Men det finnes faktisk verre ting i livet enn å eksponere seg for Den hellige Ånd. «Ta imot Den hellige Ånd», sier Jesus etter oppstandelsen. Når et menneske tar ham på ordet, skjer det noe som fornuften har vanskelig for å overskue. Ord og analyser kommer lett til kort. Men det lar seg gjøre å erfare gaven. Det kan skje på mange måter. I sakramentene. Når en voksen blir døpt. Når et barn bæres til fonten, et møte det snart bare er kroppen som husker. Det kan komme som en erfaring i moden alder. Noen husker et øs av varme følelser, noen begynte å tale i tunger. Andre igjen har festet seg ved stillheten som gjennomstrømmet det hele. I noen miljøer har det mest slående utslaget av Åndens virke vært at mennesker brøt – radikalt – med rasisme og diskriminering, med skillet mellom fattig og rik. Slik var det i Azusa Street, Los Angeles, i 1906, blant grunnleggerne av pinsebevegelsen. Her skjedde det utenkelige. I raselovenes krasseste tider stimlet hvite og svarte, spanskættede og asiater, lærde og analfabeter, sammen i ekstatisk bønn og tungetale, i omfavnelser og anger. Her fikk også kvinner en uvanlig likestilt plass i menighetens liv. Ånden er livgiveren. Den får sevjen til å stige i visne stammer. Lar oksygenet finne nye veier inn i menighetskroppen. Mismot blir til tålmod og håp. Mennesker dras mot det ærlige og sanne, mot dybdene i Gud. Og, ikke minst: Ånden reiser Frelseren opp av fortiden, opp fra støvete boksider, fra alle de andres historier om ham; nå kommer han den enkelte i møte, som om det bare var du og han det gjaldt, alt sammen.

Blendverk. I dette nummeret av strek stiller vi oss i feltet rundt denne forvandlingskraften. Dimensjonene er store. Vi snakker om den sentrale forutsetningen for at kirken i 2000 år – alle sine svik til tross – har kunnet utgjøre Jesu kropp i verden. Og kanskje nettopp fordi realiteten og potensialet er så stort, blir det så om å gjøre for Guds fiender å avspore det hele. Og av fiender har Gud minst tre: Det falne i mennesket, det falne i våre kulturer, og den Onde selv. Den avgjørende strategien synes å være å forvri og kamuflere. Tilsløre hva som er hva, så man ikke skjelner grus fra gull, hva som er av Ånden og hva som er av Egoet, og alt derimellom. Det avgjørende skjelningskriteriet er gitt. På frukten skal treet kjennes; på fruktene skal biskopene og predikantene kjennes, skal visjonene kjennes, skal kampanjene kjennes. Men slike overblikk er det ikke alltid lett å skaffe seg. En annen test dreier seg om å se på hvilke bilder av Jesus Kristus som dominerer i de ulike sammenhengene. Får han være både sann Gud og sant menneske? I ur og oldkirken satte hyrdene alt inn på å sikre at kirken ikke lot seg forlede på dette punktet. De spurte: Bekjenner vi Jesus Kristus i hele hans herlighet? Som dette umulige: To naturer i samme person, som «uten adskillelse eller sammenblanding» er Gud, den inkarnerte. Å verne dette paradokset mot oppløsning var livet om å gjøre for den unge kirken.

I triumf. Det har alvorlige konsekvenser å dyrke en Jesus som primært er sann Gud, og bare halv- veis er sant menneske, slik det virker som om en del av vår tids karismatiske sammenhenger gjør. Der dette skjer vokser det frem en fromhet som tilber Jesu majestet på bekostning av dette avgjørende andre. Da blir det også lett å agere som om Guds Rike allerede var kommet i sin fulle kraft. At vi ikke befinner oss i det mer krevende landskapet mellom ankomst og fullendelse, mellom «allerede» og «ennå ikke». Typisk vil man da hente visjonene fra Det gamle testamente, fra seierskrigene i Kana’an og andre steder der Gud lar sitt folk triumfere over omgivelsene. Her kommer seirene lett og fort, her blir «millioner frelst på én dag», her latterliggjøres djevelen. Ikke sjelden krasjlander de spektakulære visjonene. Eller så overmales de raskt av andre, like fargerike syner, før de har blitt utsatt for tidens prøve. Og når innfrielsen uteblir, kan nederlagsopplevelsen bli voldsom. Mange havner i troskrise. Andre støtes bort fra troen. Dette har de prøvd, og fått nok av.

Overnaturlig. Der Jesu guddommelighet får rå grunnen alene, henlegges Guds gjerning ofte ensidig til «det overnaturlige». Skal man se etter fremgang, avtegner fasiten seg i profetier og bønnesvar, mirakler og helbredelser. Tilsvarende usynlig blir alt det Gud gjør i rammen av det «naturlige»: I skaperverket. I alt det Jesus også forente seg med da han ble menneske: Det langsomme og sammensatte, lidelse og modning. Seksualitet. Sykdom. Et slikt miljø blir fort ubarmhjertig. Forblir du syk, må det være fordi du ikke tror. Eller kanskje du har gitt demoner innpass? Sto det rett til med pastorekteparet, ville en åndelig naturlov sørge for at det kokte rundt dem av liv, av mirakler og skarer som søkte frelse. Når det ikke går etter helt etter oppskriften, ligger dommen nært for hånden. Det blir fristende å pynte på realitetene, blåse opp tallene på frelste og helbredede, la tvilsomme mirakler passere. Når Jesu menneskelighet blir satt på sidelinjen, blir det også mindre interessant for en leder å bli kjent med seg selv, erkjenne hvor sammensatte ens egne motiver kan være. Mye som burde være synlig, forsvinner fra radaren. Og der får det ferdes, uanfektet: Ambisjoner på egne vegne, umoden seksualitet, karaktersvakheter.

Skakt. Den som nå har innvendingen klar, har helt rett. Ingen kristne sammenhenger går fri av skjevheter i kristologien, av maktmisbruk og falskhet. Og om fortegnet er ulikt, kan skadevirkningene være like store. Der Jesus ikke får være sann Gud, for eksempel, er det lett for mennesker å projisere sin egen begrensning, sin egen mistro, på Gud og på kirken. Frem trer en liberal kompis-Jesus, en terapeutisk Kristus, en alle tiders Che Guevara. Hva duger en slik Gud til i møte med kriser, lidelse, djevel og død? Går det an å hengi seg til en slik gud, en skikkelse som ikke er særlig større enn oss selv?

Skatten i krukken. Når Bibelen omtaler særlig åndsfylte personer er det to stikkord som ofte går igjen. De er «fulle av Ånd og visdom». De to kjennetegnene ser ut til å utgjøre to sider av samme tilstand. Den siste komponenten, visdommen, er ofte noe dyrekjøpt. En frukt av livslang læring, av selvinnsikt rundt nettopp det å ikke være Gud; å ha nok med å ha Ham boende, midt i livet. Et slikt menneske forener i sin person både det overskridende og det begrensede, Ånd og materie. Skatten får stråle frem gjennom sprekkene i leirkaret, så mykt og så skarpt at man ikke kan unngå å ane hvem det er de ligner på.