Gjenlyd fra en tom kalender

DEN NORSKE JULEFEIRINGEN har for lengst begynt å ligne på den bisarre idrettsøvelsen tilløp uten hopp.

Å telle ned til en stor begivenhet er en fin ting. For mange, både barn og voksenbarn, heter det fortsatt adventskalender. På sitt beste gir den oss 24 små nøkkelhull inn i julens herligheter. Men døren inn til dem holder vi klokelig låst.

Det er enkel pedagogikk: Da kan forventningene få tid til å svulme. Hjerter kan utvide seg. Kanskje blir det bedre plass der til alt som gjør julen så folkekjær: gleden ved å gi og få, samværet med dem man er nærmest knyttet til, romjulsdager med latskap og tusmørke. Og for ikke å glemme: en tid for savnet, for sorgen over dem som ikke lenger er med. Fortsatt er det noe ved betlehemsnatten som berører, også hos de mange som kvier seg for en nærgående feiring av Jesus.

Men denne lengslenes dramaturgi står i dag nokså vergeløs på markedsplassen. Feiringsindustrien kan hente ut hele kvartalsomsetninger i slengen ved å stykke opp forventningene og selge dem som løsgodt for de stemningssultne. Adventskalender er blitt til julekalender, og er blitt et oppkomme av påskudd for å unne seg litt ekstra— på forskudd.

Det må enhver stå fritt til. Men da er det ikke rart om også selveste julaften blir et antiklimaks, at opplevelsen av høytid og unntakstilstand unndrar seg. For ikke å snakke om første og andre og tredje juledag som kommer diltende etter, hva skal vi egentlig med dem?

Tretten samfulle døgn. I dette nummeret av STREK har vi prøvd å yppe oss mot en regi som erstatter glede med lede. Vi tar fatt der de 24 lukene står og gaper — etter mer?

Kirkens klassiske julefeiring tar form fra 300-tallet og utover. Vi snakker om den udelte kirkens tid, og slik sett er dette en arv alle kristne har felles. Her kommer det definitivt et hopp etter tilløpet. Her holder det ikke med en stakket aften. Tretten døgn er mer passe, med inngang den 24. desember og avrunding den 6. januar, helligtrekongersdag.

Kirken hadde — og har — en uhørt, historisk begivenhet å feire. Noe har faktisk skjedd. Og det handler ikke om en privat begivenhet, som man lett kunne tro om man bare opplevde den norske julefeiringen. I all sin stillferdighet ryster hendelsen det offentlige rom; despoter og keisere kjenner seg truet av den, verden er endret for godt. Jesu fødsel sprenger alle menneskelige forestillinger om hvem Gud er, hva et menneske er, hva verden er verdt. Inkarnasjonen er en juvel med så mange fasetter at man tok seg tid, god tid, til å begrunne den. I dagene etter julaften dreide man på edelstenen og ga undringen rituelle rammer. Man lot seg fascinere av Jesus som Logos, som tilværelsens nye grunnmønster. Man undret seg over dem som valgte døden fremfor å avsverge julehendelsens betydning, man stanset ved hvor farlig det nyfødte barnet var for den militære, religiøse og økonomiske makteliten. Man mediterte over Jesusnavnet, «Herren redder», man lot seg fascinere av hvordan det nyfødte barnets guddommelighet strålte frem, at den åpenbarte seg for astrologer og andre søkende — langt utenfor jødedommens kjerneområde.

Inkarnasjonsfesten fikk etter hvert sin faste plass i kirkens liturgiske år. Her inngår den i en stor og langsom spiralbevegelse fra jul via påske og pinse og mange andre «dager», rundt og rundt. Navet er den treenige Guds liv i verden. Og som spiraler gjør, tangerer kirkeåret de samme punktene igjen og igjen. Men for hver ny omdreining ligger berøringspunktet på et nytt plan. Slik åpner den nye vei inn i det samme, gamle.

Peter Halldorf er inne på dette i sin nye bok Heligt år, som har inspirert flere av disse tankene. Den udelte kirken ante at det var ufattelige ting man hadde fått i fanget, og at mennesker trenger tid — og gjentakelser, mange gjentakelser — om de skal bli innvevd i dem. Barnet som sov i trauet, forandret jo alt, og ble ved med å forandre alt. Men hvor mye sånt kan et lite menneskehjerte romme? Hvor fort blir det ikke for voldsomt, for godt til å være sant?

Bak idyllen. Vår tid inntar julen med tykke lag av glasur, glamour og glitter, som om den var en skjør idyll, noe vi måtte beskytte mot verdens barske realiteter. Vi dyrker det beste i julefølelsen som om den var noe vi hadde stjålet, et unntak fra det egentlige: alles kamp mot alle, en verden overlatt til vår kollektive ubarmhjertighet.

Men tenk om det er motsatt: At det vi feirer i julen er det innerste i alt, at barmhjertigheten har fått det siste ordet, og er blitt det som alt annet må nøye seg med å gjenspeile eller forvrenge?

Olov Hartman, den svenske dikterpresten, holder julaftenprekenen i dette nummeret av STREK. I en annen tekst fra den samme prekensamlingen (Oxens tecken, 1955) går han i rette med frykten som bølger bak mye av vår moderne, rastløse juleromantikk. Bildet er ikke blitt mindre aktuelt:

Og dette var vår synd fremfor andre, at vi trodde på stallens mørke, men ikke på den hemmeligheten det inneslutter, som et smykkeskrin. La oss bekjenne vår fryktsomme vantro og stige inn i paktsmåltidet. Her er himmelen revnet og jorden forsonet, for i verden var han, og ved ham er den igjen blitt vårt hjem.

Lang og god jul!