Fastens fete poeng

i våre moderne tankebaner er ikke fasten noe særlig attraktivt fenomen. For mange er fasten den lange ikke-sesongen som begynner når vi har spist opp fastelavensbollene. For andre lukter den gammelsurt – av humørløs idealisme, prektighet, loviskhet. I det hele tatt, av alt vi heldigvis har lagt bak oss.

Men kirkeåret pukker ennå på sitt: Veien til påskens jubel går gjennom fasten. Gjennom asken. Gjennom ørkensteder, steder der illusjoner brenner ned, der det uegentlige dør, der noe helt annet kan bryte frem.

«Se, vi går opp til Jerusalem ...» Når du leser dette, er Jesus og disiplene allerede godt i gang med fasteferden. Vi vet hvor den ender. På retterstedet. Også underveis – når de stilles på valg, når de fristes, når de forvirres – øyner vi den røde tråden i alt kristent liv: å lære seg å slippe taket. Å ikke klamre seg til livets gave, som om det var røvet gods. Å lære seg å dø, for så å bli oppreist til nytt og frodigere liv.

Bakteppet for det hele er Jesu fristelse i ørkenen. I horisonten dirrer også israelsfolkets besynderlige 40 år i ørkenen, veien mot løfteslandet.

En av scenene i vandringen er den med Maria, en av hans venninner, hun som brukte opp en hel krukke av den dyre salven på Jesu føtter, og tørket dem med sitt hår. Noen av dem som sto rundt, var mer enn provosert. De tok for eksempel frem kalkulatoren. Var ikke denne salven verd 300 denarer? En hel årslønn? «Hvorfor ble ikke denne salven solgt ...», spør Judas, pengemannen i disippelflokken, «... og pengene gitt til de fattige?» Mang en sosialetiker og frigjøringsteolog skulle nok sett at Jesu svar var strøket fra Boken: «De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.» For hva mente han med dette angrepet på kostnadseffektiv bekjempelse av fattigdom?

Så er det Peter. Han har enda mer vanvittige ting å bekymre seg for; at Jesus med åpne øyne begir seg inn i pisking og død. «Dette må aldri skje, Herre!» «Da har vi jo tapt! Da mister vi jo deg – og da dør jo også Prosjektet!»

Så gryr Palmesøndagen. Og Obama-strateger som David Axelrod kunne ha misunt ham regien: Jesus kan nå ri inn i et Jerusalem som er stint av påskepilgrimer og Exodus-symboler og drømmer om politisk frihet, luften er tung av politisk-religiøse kodeord som «Messias» og «Israels konge»; massene er i gyngning, ovasjonene sitter løst. Revolusjonen er nesten i gang, romerne og Pilatus skal kastes på havet, og de aner det ikke. En ny israelsk glanstid er innen rekkevidde; glem alle de andre geriljagruppene fra Galilea, denne nasareeren har det, Kraften og karakteren og talegavene, han er vår Che, vår Robin Hood, den hellige hevneren!

Få dager senere er revolusjonen død. Israels konge var en bløff. Nå lar han seg bare gripe.

Også Pilatus er skaket, denne galileeren snakker jo som om han hadde en hel undergrunnsbevegelse i ryggen, noe som unndrar seg imperiets jerngrep. Jødenes konge?

Man kunne ha prøvd å forklare folkemassene det, at agendaen var en helt annen, at det ikke var en kristelig versjon av det vante maktspillet han sto for, at det var noe uendelig mye større. Men det var for sent. Nå var spillet lett for ypperstepresten og den religiøse eliten. De hadde jo egne interesser å forsvare: Jesus hadde nettopp rensket tempelplassen. Han utgjorde en alvorlig trussel mot deres makt over folket, mot millioninntektene fra den kultiske industrien. Snart tok brølet over, og blodtørsten: Korsfest ham! Svikeren!

Hovedlinjer i dette forløpet utspiller seg allerede før Jesus begynner sitt offentlige virke. Hos Satan, en djevel i forførelsens kunst. De tre fristelsene innbyr til et spennende vell av tolkninger. En av dem – her står vi i gjeld til den reformerte teologen John Howard Yoder – er at Satan vil teste Jesus mot tre mulige måter å herske på, tre menyer for verdslig kongemakt.

? Skaff massene brød og de gjør deg til konge. Still ikke bare din egen sult på mirakuløst vis, men la ørkenen bli et gedigent spiskammer! (At denne strategien har noe for seg fikk Jesus erfare etter ett av sine brødundre. Da ville folkemassen raskt ta ham til konge.)

? Fristelse nummer to handler om det spektakulæres demagogiske makt. Djevelen stiller ham på tempeltinden, i den jødiske verdenens visuelle brennpunkt. Det er så man kan høre den hissige forhåndsomtalen i mediene. Både folket og dets religiøse ledere vil komme styrtende for å se hva som skjer. Hopp. Land i englenes favn, og de vil trygle deg om å lede dem.

? Og så: Bli med opp til fjellets topp, til maktens ovenfra-perspektiv. Bøy deg for maktbegjærets avgud. Selg din sjel. Og all verdens riker og deres herlighet – også det forhatte romerriket– vil falle deg til fote.

Kloen i det hele er denne: Glem Guds drøm, menneskets hjemkomst til sin skaper, at synder skal strykes ut, alt skal forsones og fullbyrdes i glede. Spill det eneste verden forstår. Nøy deg med noe mindre, noe mer taktisk, noe du kan kontrollere, noe som skaffer deg allierte og fremgang.

Gjennom historien ser vi hvor ofte kirken har latt seg friste av de avsporende strategiene. Vi kjenner fruktene. Noen er nokså tvetydige. Andre groteske: Forfølgelse av annerledes troende, korstog, sensur. Vi ser prester som velsigner kriger og dødsskvadroner; vi ser paragrafrytteri og skremselskristendom, vi ser TV-evangelistenes frelsesshow – og branntomtene de etterlater seg.

Herfra er det kort vei til Jesus. Han som ikke valgte rovdyrets makt, men lammets. Og verden står forbløffet tilbake. En konge som forsverger vold og tvang? En som påtar seg slavearbeid for å vise hvem han er? En som beveger seg rått på tvers av familiens og stammens og rasens interesser? Som det heter i passasjen fra Jesaja 52, en av tekstene for søndagen før fasten: «Og konger skal lukke sin munn. For de skal få se slikt som aldri ble meldt dem, uhørte ting blir de vitne til.»

Hva gjør vi, 2000 år senere, med alt dette? Vi som faster og ikke faster og er innrullert i verdens og kirkens vante gang?

Hva skulle være poenget med å bryte inngrodde vaner? Å faste fra favorittserien på TV, fra kaffe, fra mat eller kjøttmat, fra shopping? Å skaffe tid til å delta i kirkelige klimaaksjoner og fastekampanjer? Å åpne luker av tid for stillhet, musikalsk meditasjon eller langsom nytelse av bibeltekster? Mulighetene er legio, og skorter det på fantasi, kan Ånden komme oss til hjelp.

Hva som er fastens innbydelse? Gud inviterer oss til å skape en luke i våre overfylte rom. Han har en glo han vil legge i hverdagens små folder, en gnist av frihet som vil kunne prege våre livsvalg, både de store og de små. I fasten inviterer han oss ut av våre småskårne forestillinger om hvem han er og hva han vil oss. Da åpner det seg, det nye, alt det som er realistisk der Jesus Kristus er på ferde.