Eksklusiv sex

«Det der med sex er oppskrytt», utbrøt kvinnen, «… det håper jeg i hvert fall …»

Vitsen er kanskje så som så. Men den har sitt å si om den blanding av forjettelse og desillusjon som preger Vesten, 40 år inn i sex-revolusjonen.

Grenser er out. Grenseløshet er in. Pillen har gjort det hele trygt – nesten. Partnere har fått datostempel. Tabuer og legninger er ikke lenger hva de var, etter år med nærgående belysning på TV. Og mister du lysten, er det piller for det også. Men den endegyldige tilfredsstillelsen leker fortsatt gjemsel med oss. Sånn vil det kanskje alltid være, at det er lettere å elske sin neste enn sin nåværende?

Visst har bølgen feid vekk mye dobbeltmoral og angst. Men konsekvensene av de stadig løsere forbindelsene hoper seg opp, både i samfunnet, i familien og hos den enkelte. Statistisk sett er ligningen temmelig enkel: Jo flere sex-partnere man har hatt før man inngår et samliv, jo større er sjansen for at det oppløses. Og de som betaler den høyeste prisen er ofte de som har de dårligste forutsetninger for å tåle den: Barna. Tenåringene.

Ikke-ord

I dette klimaet er det STREK kommer drassende med temaet kyskhet. For mange er det et ikkeord. For andre et ord som umiddelbart får det til å snurpe seg i brystet, et ord som lukter av gammelt hykleri og mannemakt. Skribentene vi utfordret, har jammen hatt spøkelser å kjempe med!

Samtidig er det ikke vanskelig å se at begrepet faktisk gjemmer en vesentlig impuls for forbrukersamfunnet på 2000-tallet. Hva er et a propos til instant satisfaction, om ikke dette?

Ordet har en fyldig slektstavle. Det ser ut til å stamme fra det latinske castus, som betyr atskilt eller ren. Termen opptrer også i negasjonen in-castus, som er roten til vårt ord for fenomenet incest. Logikken er denne: Den kyske tråkker ikke inn på andres enemerker. Hun tar ikke for seg som hun lyster. Nærmere dagens norske ord ligger det oldtyske kûski. I følge Falk og Torps etymologiske standardverk fra 1911 rommer det mange nyanser: «måteholden, saktmodig, rolig, uskyldig, ren».

Kåtskap i alt

Fenomenet tegner seg som en skarp kontrast til det populærkulturen ofte heier frem:

Kåtskap i alle former og kanaler, rettet mot den private disposisjon av penger, medmennesker, ressurser og sex. En grenseløs selveksponering i blogger, biografier og sosiale medier.

På sitt frodigste opptrer kyskheten som en livsholdning: kontemplasjonen. Å glede seg over et medmenneskes frihet – og grenser. Ikke kreve eierskap eller kontroll. For å si det enklere: Kysk er den som oppdager en orkidé langs stien, og som nyter den nettopp ved ikke å plukke den.

Selvfølgelig har seksualiteten en sentral plass i kyskheten. Men den handler om mye mer enn å holde seg på matta. Ifølge den italienske prioren og forfatteren Enzo Bianchi handler kyskhet om «kunsten å uttrykke sin kjærlighet og seksualitet på en moden og voksen måte.» Det er en prosess intet menneske kommer i mål med. Og – dette er viktig – det er en prosess ingen kan pålegge andre. I klassisk, kristen spiritualitet er det en livslang vei å gå, en vei man velger, ett steg om gangen.

Sex-fiendtlig

Hvis nå kirken, for eksempel, ønsket å børste støvet av slike dyder, ville den imidlertid raskt støte på problemer. Blant annet vil den stå overfor to målgrupper med ganske så ulik bakgrunn.

På den ene siden har vi en etterpietistisk voksengenerasjon. Der har mye de siste 30-40 årene handlet om å kvitte seg med en regelrett sex-fiendtlig bagasje, arven etter et tusenårig samrøre med gnostisismen. Åndsstrømningen kjenner vi fra antikken, minst; jeg tenker på den med «kroppen som sjelens fengsel». Her tilbys mennesker innsiktens og kunnskapens trappestige (gnosis). Klatringen går fra det sanselige og skitne mot den rene åndelighetens høye himmel. Ofte gikk det slik: Jo mer hellenisert kristentroen ble, jo mer kom de jødiske røttene i miskreditt – de som vitnet så sterkt om hvordan det jordiske og sanselige er bærere av det hellige.

På den andre siden står denne generasjonens barn og barnebarn, preget av foreldrenes oppbrudd. De kjenner nok slagordene om «den bibelske standarden». Men i det ekstreme sex-presset de står i, oppleves den lett som en fjern – og kanskje skadelig – utopi. Mange av de som kunne ha vært deres ledere, er brakt til taushet av kirkens eget rulleblad. Og i mediene har det stort sett dreid seg om en begrenset side ved det hele: homofili. I en slik virkelighet er det andre spørsmål som blir akutte: Hva er vitsen med det hele? Med lysten, trangen til overskridelse og forening, med trofasthet og grenser. Med ekteskapet? Hvis det da finnes noen ja-definisjon på saken? Og hva gjemmer seg der, i det som bare gjelder de to – i eksklusiv sex?

Her kan den underliggende verdien, hjertets renhet, være et sted å begynne. Med alt den bærer i seg av potensiale, både for intimitet og avstand, for samliv og singelliv, for vennskap og ekteskap.

Barmhjertighet

På hjertenivået er bildet ganske oversiktlig. Skal vi leve og tenke som Jesus, er det samling i bånn for oss alle. For hvem har ikke latt det stå til, om ikke i fullbyrdet handling, så i tanken? Her er det få som har sitt på det tørre. Her er det Guds barmhjertighet som gjelder, og det av den som mennesker kan formidle.

I Lukas-evangeliet står det en fascinerende fortelling om en kvinne – kanskje en prostituert – som hadde latt seg forvandle i et slikt møte med Gud. Hun var kjent som byens synderinne. I det stille hadde hun våget å ta til seg det Jesus forkynte og utstrålte: at det var tilgivelse å få, også for henne. Nå oppsøkte hun huset dit han var bedt i selskap – fariseeren Simons hus, løvens hule – for å takke.

Der, ved fotenden av begivenhetene, ble hun nå vitne til hvordan fariseerne ydmyket ham. De brøt med de mest elementære høflighetsregler. De kysset ham ikke til velkomst. De lot ham ikke få vann å vaske hendene med. De salvet ikke hodet hans med olje.

Halve byen så det. Det var grovt. Tårene kom.

Så gjør hun det. Hun rører ved ham. Profeten! Hun lar tårene væte føttene hans. Kysser dem. Gnir fotbladene inn med salve. Hun gjør det en kvinne absolutt ikke måtte gjøre: Løsner håret, i all offentlighet. Bruker det til å tørke føttene hans.

Jesus skulle ha reist seg. Fått henne kastet ut av huset.

Men han tar imot alt det hun gjør. Gjenreiser hennes verdighet. Løfter det sensuelle repertoaret hennes ut av skammen og rakt inn i frelseshistorien.

Er det stort mer å si om saken?