Det eldste er det nyeste

Hva nå, lille strek? Vi er i gang med et nytt magasin, en egenartet sak som vil ta livtak med avgjørende ting, og som nøler bare litt med å bekjenne det. Vi står på startstreken med et freidig malapropos til de etablerte skillelinjene i kristen-Norge. I utgiverselskapet Strek Media AS er kirken bredt representert: Styret rommer både en priorinne og en pinsepastor, en statskirkeprest og en personaldirektør. Også på eiersiden er plattformen økumenisk; her er innslag fra metodistkirken, fra den katolske, fra statskirken og de reformerte. Diakonale institusjoner bærer sin del av lasset. Hovedaksjonærene Vårt Land og Areopagos er selv tverrkirkelige i sin orientering.

Skribentene er heller ikke fra samme klan; noen av dem er til og med svenske. Også når det gjelder virkemidler favner vi bredt: den fyldige reportasjen, aktualitetene, essayet, løssluppen humor, analysene i «det større bildet» og Gjenskinn: seksjonen for den mer dvelende langlesningen. Rammen for det hele er den redaksjonelle uavhengigheten og tanken om å holde seg til godt, journalistisk håndverk.

Såpass til opplegg, og så tynt et navn? Vi velger heller å vifte litt med det spinkle. En strek til eller fra – kan gjøre en forskjell.

Sånn er det med alfabetet. En bokstavstrek for lite kan endre hele budskapet. Sånn er det også når du navigerer på Atlanteren. Et avvik på en kompasstrek – og du havner på Guantanamo i stedet for i New York.

Strek handler blant annet om dette: Å invitere til en gjenoppdagelse av initialene i kristentroen, av graffitien på katakombeveggene, av det noen så, noen hørte, noen tok på – av Jesus, personen det hele fortsatt dreier seg om.

For også en kirke kan rammes av demens. For mange norske kristne er de 1450 årene mellom Apostlenes gjerninger og Martin Luther så godt som ukjent terreng. Og lite skjedde vel egentlig i verdenskirken, sånn mellom reformasjonen og Hans Nielsen Hauge? Man kan, alt i alt, fristes til å tegne litt for direkte linjer mellom Jerusalem og Jørpeland.

Når den kollektive hukommelsen svekkes, begynner kirken å virre; når den mister av syne hvor den kommer fra, blir det vanskelig å fastholde hvor den er på vei. Kirken blir utlevert til de støttende hender som de ytre omstendighetene byr den. Også kirkens livslinje, gudsrelasjonen, kan bli skjøvet ut av bevisstheten, Gud kan komme til å bli en kulisse for alt det andre.

Noen ganger er det altså nødvendig å gå baklengs inn i fremtiden. Det eldste er det nyeste, sier cisterciensermunken Thomas Merton, for der ligger begynnelsen. I gjenoppdagelsen av det første, av opphavet, kan også kirken innhentes av nye begynnelser, nytt håp og indre styring.

Det er også her at kirken, paradoksalt nok, finner sin kraftigste aktualitet i verden. I Strek vil vi ikke fortape oss, komfortabelt, i det som var. Snarere vil vi se oss om etter de stedene der kirkens dyphistorie kommer i inngrep med – og slår gnister mot – den tiden vi står midt inne i: det etterkristne Vesten på 2000-tallet. Klima- og fattigdomskrise. Seksualiseringen og brutaliseringen i mediene. En ekstrem og tvetydig individualisme.

Kanskje kan man ane en journalistisk ledetråd i det spørsmålet kristne i alle tider har stilt seg: Hva vil det si å følge Kristus inn i vår egen tid? Hvilke valg, hvilke muligheter, møter man da? Hvilke motkrefter er det som mobiliseres?

En strek kan stelle i stand så mangt. Med bindestreken kan du koble begreper fra atskilte verdener og plutselig stå der med en spennende hybrid – eller kortslutning. Bindestreken sier: the mix is the message. I Strek vil leserne bli utsatt for miksturer de kanskje ikke har smakt på en stund: Kroppslighet møter åndelighet, katedral møter børs, psykologi møter sjelesorg, det personlige skumper mot det politiske, det tidløse mot det trendy. For hva vil det si, som apostelen Paulus påpeker, at «i Kristus holdes alle ting sammen»?

Slik kunne programtalen fortsette. Tankestreken: Besinnelsen. Understrekningen: Å fremheve det vår tid underslår. Streken i regningen: Gud på de mest forunderlige steder.

Kanskje skal vi slutte assosiasjonsleken her, for vi vil ikke ha det på oss at vi avsluttet den første lederkommentaren med å sette strek. Et viktig, siste poeng gjenstår: Å invitere dere lesere til å være medskapere. Vi er takknemlige for alle typer tilbakemeldinger, kritikk og heiarop, ideer og tips. Uten respons kan vi fort miste orienteringsevnen, vi også. Adressen er: tips@strekmag.no