Den nasjonale helligdom

«Nidarosdomen er norges nasjonalhelligdom.» Påstanden har dukket opp, igjen og igjen, i debatten om plasseringen av Den norske kirkes ledende biskop. Og den har fått spasere ganske så uanfektet gjennom ordskiftet. Klart Norge har en nasjonalhelligdom, sa de rødgrøn- ne, og pekte mot Trondheim. Nidaros-biskop Tor Singsaas fant frem det samme kortet under Kirkemøtets debatt om saken i november i fjor. Som var det en selvfølge at Norge – for ikke å snakke om kirken – holder seg med slikt. Det kan med andre ord være grunn til å ta seg en tur inn i kulissene.

«Norges nasjonalhelligdom.» Hva er nå dét? Og hva skal vi med den? Uttrykket trenger for så vidt ikke å være noe mer enn et forsøk på å si noe om rang, at et bestemt kirkebygg er det fremste i landet. Men ser man seg om, både bakover i historien og bortover i verden, er det ikke vanskelig å se at slike helligdommer er kraftigere saker enn som så. Ta Invalidedomen i Paris, Westminster Abbey i London, klosteret Jasna Gora i Polen eller Yasukuni-templet i Tokyo. For ikke å glemme Kosovo Polje, Svarttrostsletta, som for mange serbisk-ortodokse er hjertet i et nasjonalreligiøst martyrium. Slobodan Milosevic trengte i sin tid ikke mer enn å nikke i den retningen for å sette fyr på Balkan. I shinto-helligdommen Yasukuni æres åndene etter et milliontalls soldater og sivile som falt i kampen for et fascistisk imperium i Stillehavsregionen. I vestlige nasjonalhelligdommer kroner nasjonene sine konger. Her hviler de side om side, koloniguvernører, dronninger og lokale helgener. Her er de inskribert i marmor, navnene på dem som var rike nok til å etterlate seg slikt. Her ærer man generalene, de som knesatte skillene mellom oss og de andre; her får krigene en dåm av frelse og forløsning. Her manes det til offer, dø om så det gjelder. Det hele forankres i guddomssymbolene i hjertet av helligdommen, en Sort madonna, en shinto-gjenstand, en opphøyd Gud Fader.

I det hele tatt: Her opptrer dét ved nasjonalstaten som smaker mest av religion, av noe hellig, noe det ellers ikke er særlig stuerent å flagge.

Full skjæring

Det er når man prøver å innlemme Jesus fra Nasaret i slike omgivelser, at det skjærer seg. Hans rike er virkelig av en annen verden. Her er det kjærlighetens makt som gjelder, en makt som oftest kommer nedenfra og som ikke bærer våpen. Her går herskeren hen og oppfører seg som en tjener. Her erklæres de fattige som salige, og de rike som litt av et problem. Her løftes erkefienden, samaritaneren, frem som forbilde. Her avsløres det hvor dypt makten ofte faller, og hvordan den kan gjenfinne sin plass i det godes tjeneste. Kirken Han grunnla ble derfor til i et smertefullt brudd med stammelogikken: «Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, slave eller fri.»

Ligger latent

Men Nidarosdomen er ingen stormaktskatedral. Bare vakker, og veldig gammel og reist over det antatte gravstedet til en helgenkonge. Og dessuten, er ikke Norge landet der vi feirer vår grunnlov med barnetog, ikke militærparader? De som forsker på patriotismen i moderne statsdannelser, vil nikke gjenkjennende. Det typiske ved slike følelsesregimer er at de er lite synlige så lenge de ikke utfordres av ytre fiender eller av utlendighet. De ligger der bare, latent, til noen pirker i dem.

I Norge er det dessuten særskilt tette bånd mellom nasjonens og kirkens tilkomst. Stiklestad kan beskrives som en tvillingfødsel: Slaget nedkom både med en kirke og et jordisk rike. Det er vanskelig å tenke seg det ene uten det andre. En slik felles genesis setter kraftige spor. Så har da også makthavere i Norge en tusenårig tradisjon for å bruke kirkens tro og organisasjon som armering i nasjonsbyggverket. Enevoldskong- ene gjorde det til overmål. Et nyere eksempel er strømningene som på 1930-tallet ga støtet til Kristelig Folkeparti. Grunnleggerne løftet frem den kristne trosarven som verktøy for et overord- net mål: Nasjonens moralske helse og fremtid. Arbeiderpartiets kirkepolitikk etter krigen oppviser en annen variant. Først lå den i sitt vante, fiendtlige spor, så ble den mer avventende, og til slutt nesten omsorgsfull og faderlig. Kanskje kirken var brukbar til noe, likevel?

Fugemasse

I en tid der fellesverdiene forvitrer, kommer kristenarven godt med. Det finnes ikke maken til fugemasse. Vel å merke så lenge man klarer å vri det til, så arven bekrefter folkemeningen. Også Nidarosdomen har vært en yndet brik- ke i ulike nasjonalideologiske øvelser, ifølge professor i kirkehistorie, Dag Thorkildsen. På 1890-tallet var det mange som ville bruke kate- dralen som hovedbase i det de så som et viktig grep for å bygge nasjonens selvfølelse – å gjenreise olsokfeiringen. Domens eget presteskap var imot. Men frontfigurer som Christopher Bruun, Bjørnstjerne Bjørnson og Vilhelm A. Wexelsen presset på. Det endte med at Wexelsen, da han kort etter ble kirkestatsråd, trumfet sin vilje igjennom.

Nasjonal Samling

Så er det eksemplene fra Nasjonal Samlings virketid. Også her grep ideologene fatt i olav- stradisjonen. Man gjorde Hellig-Olav til en arisk kraftpatriot, en figur skreddersydd for den nasjonale samling. I 1936 vant initiativet en viktig, symbolsk seier. En nasjonalsinnet professor i kirkehistorie klarte å installere selveste Vidkun Quisling som hovedtaler under olsokfeiringen på Hamar.

Tidlig i krigsårene reiste NS så – med basis i samme ideologi – forslaget om å gjøre Nidaros til erkebispesete. Ifølge forslaget, og dette lyder kjent, skulle erkebiskopen holde hus i Nidaros, men hovedsaklig ha sin gjerning i Oslo. Prosjektet førte ikke frem. Men da NS-regjeringen skulle markere Statsakten av 1942, insisterte man på at regjeringsdannelsen skulle legitimeres med en særskilt gudstjeneste – i Nidarosdomen. Domprost Arne Fjellbu forsøkte å forhindre seansen. Men Quisling fikk satt sitt igjennom.

Det skjedde ikke uten omkostninger. Overkjøringen av den kirkelige motstanden ble en viktig opptakt til manifestet Kirkens Grunn og fronten mot nazifiseringen av kirkelivet. Hele bispekollegiet og 90 prosent av statskirkeprestene fulgte opp ved å nedlegge den statlige delen av sine embeter.

Situasjonen den gangen står i en klasse for seg. Men begivenheter som dem i 1942 sier sam- tidig noe vesentlig om hva slags overkjøringer nasjonalhelligdommer er skreddersydd for. Dét er det greit å ha i mente, også i 2010, når det er mai og flaggene vaier som flottest.