Å utsette seg for renselse

«Kjære forvalter, kom hjem». Det var overskriften på lederen i årets første strek. Den var en invitasjon til en timeout i miljøsaken, særlig rettet til Den norske kirke. En invitt til ettertanke rundt terpingen på skyld, plikt og forvaltermoral som ofte preger kirkens tankegangen på området. I det hele tatt: til å la seg innhente av et langt større bilde, der vi gjenfinner oss selv som skapninger, der vi beveger oss fra forvalterens utenforskap og inn i gjensidigheten vis-à-vis alt det andre som pruster og snor seg og er til – i Gud. Også på reportasjeplass i det aktuelle nummeret viste vi hvordan det kanskje er like viktig at vi lar oss berge av miljøet, som vice versa.

Det er i og for seg ikke uventet at «forvaltertanken » så ofte utgjør det eneste teologiske bidraget kirken mønstrer i miljøsaken. Bildet av mennesket som opphøyet administrator av jordens ressurser (ressurs, ting-kilde) føyer seg inn i særlig de protestantiske kirkenes tradisjonelle legitimering av vekst – og utviklingsideologien; den som er tuftet på illusjonen om at skaperverket er et underbruk av verdensøkonomien, ikke omvendt.

Pløyer man litt kirkehistorie, ser man samtidig hvor historieløs og bibelfattig en kirke må være for å holde seg med en slik enøydhet. For kirkefedrene, opp gjennom det første årtusen, er det en helt annen dynamikk som står i forgrunnen. Det som fascinerer dem er skaperverket som kjærlighetserklæring, som sakrament, som duften av den elskede. Her fremtrer dyrene, skogene, havets mørke mylder, som bokstaver i et himmelsk kjærlighetsbrev. Med henvisning til blant annet Paulus (Rom. 1), forestilte de seg at disse bokstavene umiddelbart lot seg lese av alle som har øyne å se med, også de mange som ikke hadde møtt universalkoden personlig, Logos, Jesus Kristus.

Ta asketen og mystikeren Evagrios av Pontos (346–399), som fra sitt utsiktspunkt ved Bosporus og Svartehavet skrev følgende: «For dem som befinner seg langt fra ham, har Gud gjort det slik at de kan lære ham – og hans kjærlighet til dem – å kjenne, gjennom de skapte vesnene. Disse er for bokstaver å regne, formet av hans makt og visdom, det vil si av hans Sønn og av hans Ånd. Slik utfører de sin tjeneste til deres beste som står fjernt fra Gud.»

Fra Nord-Afrika istemte Augustin (354–430): «Jeg kan ikke vise deg min Gud, men jeg kan vise deg hans verk ... Han som er uten begynnelse har skapt verden i dens ungdommelige friskhet ... Se hans verk og pris verkets opphavsmann.»

Det finnes en bibel som går forut for Bibelen, påpeker Augustin: Guds skaperverk, verden. Vitnesbyrdet i de to skriftene stemmer overens, for de har samme forfatter. Og begge åpner seg på en endegyldig måte i Jesus fra Nasaret.

Også Origenes – som på tampen av sitt liv ble kjetterstemplet for sin gnostiske orientering – faller i staver over den guddommelige kunsten som snakker til ham i alt som lever. Også i de minste kryp: «I hvert og ett av dem kan man finne et personlig drag, for eksempel i måten de forsvarer seg på. Herren har heller ikke glemt jordens vekster; alle har de sine detaljer som fremviser den guddommelige kunsten: iblant er det røttene, iblant er det bladene, iblant fruktene eller artenes mangfold ...»

I boken Kilder, der den ortodokse teologen Olivier Clément øser av en overdådighet av slike tekster, bemerker han selv: Når mennesket, som en dikter drevet av kjærlighet, gir alle disse skapningene navn, taler de til oss. Men i møte med menneskets grådighet og likegyldighet tier de. Også når vi leter etter livsutkomme i dyr, fisk, fugler og planter, går vi glipp av noe avgjørende hvis vi ikke samtidig blir vàr det himmelske nærvær de er bærere av.

Det synlige rommer kosmiske dybder, sier Clément. Det har en paradisdimensjon. Det er et ufattelig stykke inkarnasjon. I sitt svimlende komplekse forløp av liv og død, grotid, høst og vinter, av liv gjennom død, er skaperverket et uopphørlig vitnesbyrd om Kristus, han som «sammenfatter alt i himmelen og jorden», og som utspent på korset, livets tre, drar alle ting til seg – og inn i forløsningen. For et hjerte som øver seg i disse sannhetene, kan naturen te seg som et «paradis man trer inn i, gjennom å dø og oppstå med Kristus».

Gjennom sin altertavle i Ski nye kirke har kunstneren Tor Lindrupsen gitt form og farge til en slik visjon. Her veller livet mot oss, i et puslespill av små tablåer – rever og reveunger, duer og fisk, trilobitter og forelskede menneskebarn, helgener og ugjerningsmenn. Hele dette kosmos sammenholdes i Kristus, mellom hans ansikt, hender og føtter. Så totalt er han gjennom inkarnasjonen forenet med livets og jordens skjebne.

Nå er det sommer. En tid rik på slike paradisanledninger, i sol, sludd og regn, her oppe i tundraens nabolag. Den som nå gir seg tid, som gløtter såpass opp fra asfalten at man får med seg svalenes jagerflyoppvisninger; som enser, der borte under ripsbuskene, et pinnsvin som tusler inn i skumringen; den som utsetter seg, om så bare i et minutt, for eimen av einer, tang eller myr, utsetter seg altså også for hjertets renselse. Den som handler om å bli ett med sin bestemmelse, bli en Adam: jordmennesket. Eller for å ordlegge seg mer miljøkrigersk: Man utsetter seg for en liten dose motgift mot kalkulatortenkningen, den som har ført oss inn i det økologiske uføret. I så måte er vi heldige; landet Norge er fortsatt et naturlegemiddel av dimensjoner.

Vår oppgave er like mye å la oss redde, som selv å redde. Det handler om å oppdage, med Paul Claudel, «det store treet der borte, som med uutsigelig langsomhet sier nei til det onde for oss.»

I bunn og grunn dreier det seg om kraftpotensialet i den mer eller mindre ulykkelige kjærlighetsaffæren vi har gående med livet i oss og rundt oss. Den som har rukket å bli glad i den lille skogen bak blokkene, den med salamanderdammen, vil kjenne det røske i hjertet og neven når noen vil bygge den ned. Da blir et overgrep mot skogen og dammen også et overgrep mot deg. Det blir ikke helt det samme med en skyldbetynget tilslutning til forvalterresolusjoner fra kirkemøtet.