Gi det ti minutter

I en tid der hurtigheten og blikket mot framtiden dominerer, kan det være livgivende å rette oppmerksomheten mot Guds nærvær i dagen som gikk. Ignatius av Loyola utviklet en slitesterk måte å gjøre det på, som vi snart skal ta for oss. Men først litt bakgrunnshistorie.

Ignatius av Loyola (1491–1556) har en av disse forunderlige livshistoriene der det å settes til side for en lengre periode fører til en ny livsretning. For den baskiske adelsmannen Ignatius handlet det om at han ved et slag nær Pamplona ble skadet i beinet av splintene fra en kanonkule, en skade som den gangen ville sendt mange i døden. Men etter operasjon og et ni måneder langt sykeleie kunne han igjen vende tilbake til livet. Ikke bare med helsen i behold, men også med en indre helbredelse.

Hans inngrodde drømmer om ridderære og kvinnegunst ble erstattet med et brennende ønske om å være en Jesu etterfølger. Det skjedde gjennom lesning av biografiske bøker om Jesus og helgener. Ignatius merket under sykeleiet at de gamle dagdrømmene om å bli en bejublet ridder egentlig bare fylte ham med en følelse av tomhet. Mens hans nye drømmer om å tjene Gud fylte ham med tilfredshet.

Han ble stadig mer bevisst på det han kalte ettersmaken av drømmene. Hva han satt igjen med, ble en hjelp for Ignatius til å utforske de dypere lagene i sine lengsler. Han oppdaget også at dette var en viktig kontaktflate mot Gud. Ut fra denne erfaringen utviklet han prinsipper for hvordan man kan «skjelne mellom åndene», som det heter i Bibelen.
Blant ledetrådene var spørsmålet: Hva ved det man opplever i hverdagen gir trøst – og hva skaper mismot?

Ignatius forsto at Gud er å finne i alle ting. Guds invitasjon til menneskene pågår hele tiden, og alle våre erfaringer er viktige for å forstå hvordan Gud arbeider i oss og med oss. Gud kan gi seg til kjenne i alt fra det som skjer på jobben, via det å lytte til musikk, se et kunstverk eller lese en bibeltekst.

Etter å ha blitt frisk igjen bestemte Ignatius seg for egne sitt liv til å tjene Gud, og tilbrakte intense år i bønn og arbeid blant fattige i datidens Spania. Etter hvert grunnla han «Jesu selskap», det som er blitt kjent som Jesuittordenen. Ordenens motto er: «Alt til Guds større ære.» Her skulle bønnen og arbeidet for verden gå hånd i hånd.

Blant metodene og øvelsene Ignatius etterlot med stillhet og veiledning med åndelige øvelser. Det såkalte tilbakeblikket på dagen er for Ignatius en av nøkkeløvelsene i treningen. Den har vist seg å være fruktbar, også for 2000-tallets mennesker, og har bredt om seg langt utenfor den katolske kirke.

 

Tilbakeblikket: Rammen
Hva slags åndelige innsikter ligger til grunn for øvelsen? Jesus sier: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og liv og overflod.»1 Dette er Guds budskap til oss. Guds Ånd vil oppmuntre oss, han vil bygge oss opp og gi oss liv. Vi kan erfare hans ledelse ved å øve oss i å bli stadig mer oppmerksomme på det som skjer i oss, også følelsesmessig. Blant annet kan vi gjøre dette ved å venne oss til å se tilbake på dagen, og spørre: Hva av det jeg har opplevd i dag, har vært livgivende? Hva har ikke vært det? Hva hjalp meg å leve nær Gud, vandre med ham? Og hvor vendte jeg meg bort fra ham, hva hindret meg i å leve nær Gud?

 

Tilbakeblikket: I praksis
Sett av ti minutter på kveldstid, der du er uforstyrret. Sette deg rolig til rette, be Gud om å lede deg, og la så dagen passere revy for ditt indre. Dvel, etter tur, ved følgende tre spørsmål:

  1. Hva har i dag gitt meg liv? Hvor har de «varme punktene» vært, der Gud har forsøkt å nå meg med sin kjærlighet? Dvel ved dette, la det få rom og gi det plass. Bruk fantasien rundt det, sett navn på det. Takk Gud for hver enkelt av disse gavene.
  2. Hvor var de «kalde punktene»? Altså: der jeg ikke klarte å ta imot hans kjærlighet eller gi den videre? Stopp også opp ved dette, men la det få mindre plass. Snakk med Gud om det, be ham vise deg nøkler til det som er skjedd.
  3. Hva vil jeg ta med meg fra denne dagen til morgendagen? Jeg kan overlate alt som dagen har ført med seg, i Guds hender. Er det noe jeg vil ta med meg videre? Noe jeg vil bestemme meg for?

Noen ganger trenger vi kanskje en åndelig veileder, eller en medvandrer, som kan hjelpe oss til å se hvor Gud er i våre hverdager og våre erfaringer. En som kan hjelpe oss til å holde oss nær vår lengsel.

Jeg skrev en gang et lite dikt om denne oppdagelsesreisen. 2 Det lyder slik:

 

Om Gud skulle by deg opp til dans –
hvilken dans skulle det ha vært?
La ham få hele dansegulvet,
og be ham føre deg
i den dansen, rytmen og retningen
som er nettopp din.

Når du regelmessig ser tilbake på dagene som går, og først retter oppmerksomheten mot det som har gitt deg liv, og gir det størst plass, da er det også gode sjanser for at din takknemlighet vokser. Når du vender blikket mot det som Gud gir deg, og lar sansene øves til å se det som varmer ditt hjerte, da gir du takknemligheten gode vekstvilkår. Du ser at alt er en gave, og vil ta imot mer – for så å gi det videre.

 

Det større bildet – å leve som et fritt menneske.
Tilbakeblikket på dagen hører, som nevnt, med i en større ramme, som kan være viktig å vite om. Det er måter å tenke og leve på som går på tvers av vår tids gjengse forståelse av hva frihet egentlig er, og hva som er kilde til glede
og liv.

I mange år har jeg levd med noen ord som en venn av meg, en danser, siterte:

Every day I ask myself: Do I have the discipline to live as a free person?

Selv har jeg gjennom mange år arbeidet som gitarlærer, og gjennom det møtt mange som virkelig vil lære seg å spille gitar. Fra mine møter med elevene, og fra mitt eget liv, kjenner jeg godt alle slags unnskyldninger for ikke å sette i gang med det man vil. For de fleste av oss er det mye motstand som må forseres.

Ignatius ble stadig
mer bevisst på det
han kalte ettersmaken
av drømmene.

Men jeg har også opplevd den gleden og opplevelse av mestring som kommer etter at noen av disse hindrene er forsert.

Tilbakeblikket på dagen kan være en god vane som på sikt vil skape gode frukter i livet.

Vaner kan bli noe stivt og kaldt, det har de fleste erfart. Men med vaner som knyttes til våre innerste lengsler, er det annerledes. De gjør oss tvert imot myke, og kan vise veien til skatten jeg bærer i mitt hjerte. De hjelper meg å holde meg levende i spørsmål som: Hva er min lengsel? Hva er umistelig i mitt liv? Hva kan jeg ikke leve uten?

 

Begynn i det små

Vi trenger de gode ordningene, eller gode vanene, for å ta vare på lengselen vår.

Noen har sagt det slik: «Ta vare på vanen, så skal vanen ta vare på deg.» Når jeg virkelig forstår hva det er som er umistelig for meg i livet, hva det er som gir meg overskudd og livsglede, hva som oppleves som daglige velsignelser, ja, da blir det om å gjøre å gi dette plass. Og vi vet fra vår hverdag at dette ikke kommer av seg selv. Det vil være en daglig utfordring å verne om denne plassen.

Å være i stadig aktivitet er kanskje det som krever minst tillit. Det er når vi skal være stille og lytte, at tilliten kreves. Tilliten til at det er noen der for oss, som vil oss vel, og som vil tale til vårt hjerte. Tilliten til at noen tar oss imot.

Stillhet og bønn er noe av det vanskeligste å skape rom for i vår hektiske tid. Det er alltid noe annet som gjør krav på oppmerksomheten. For mange er dette et nærmest uløselig problem som fører til opplevelser av nederlag. Man ber aldri nok …

Mitt råd er dette: Begynn med noe som er så lite at du nesten forakter det. Mange har med iver og lengsel startet på
store bønneprosjekter. Det er vakkert, men resultatet blir gjerne at det ikke varer lenge. Begynn heller med noe mindre. En minirutine som heller kan utvides om lengselen er der. En venn fortalte meg om en kvinne som ba ti minutter hver dag. Hun satt bare på en stol sammen med Gud. Noen ganger var det så vanskelig å bli sittende at hun måtte holde seg fast i stolen. Likevel var ettersmaken velsignet. Her har du det viktige verktøyet, som Ignatius vektla: hva er ettersmaken?

 

Stillhetens velsignelse

I stillheten kan vi lande i oss selv og hos Gud. I stillheten kan vi øve oss i å bli venn med oss selv. Vi kan søke forsoning med den vi er, med vår oppvekst, med den alderen vi har nådd, med valgene i livet, og det vi av ulike grunner ikke kunne velge, relasjoner som ble slik de ble, eller som ikke ble noe av, mitt arbeid eller arbeidsløshet – hele livet slik det har vært og slik det er.

«Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren.» Slik står det i Klagesangene i Bibelen. Altså ikke i Lovsangene, om en slik bok skulle finnes … Når jeg slik venter i stillhet kan jeg øve meg i vennskap med Gud. Jeg viser ham min tillit. I stillheten har jeg et stevnemøte med ham.

Jeg lar alt annet vente.

«Her er jeg. Tal til meg.»

Jeg lar Gud være Gud.

Så er det hans oppgave å vise meg det han vil jeg skal se, eller si det han vil jeg skal høre.

Noen ganger prøver vi å be på måter som ikke fungerer for oss. Det er et godt råd å «be slik du kan, ikke slik du ikke kan.» Kan jeg finne en hverdagsbønn uten krav, der jeg er forsonet med den jeg er? Kanskje kan jeg be en bibeltekst? Eller be med det jeg opplever, be med følelsene? Kanskje kan jeg male en bønn? Eller spille en bønn? Eller vandre en bønn?

Over tid vil det kanskje melde seg noen livsvalg. For eksempel: Hvordan må jeg endre livet mitt, slik at jeg rekker det jeg egentlig vil? Hva må jeg forenkle, velge bort? Må jeg bli mer aktiv i det som er viktig for meg? Når vi skal svare på slike spørsmål, kan tilbakeblikket på dagen – for nå å vende tilbake til utgangspunktet – gi viktige holdepunkter og være til stor hjelp.■