Var Jesus vakker?

Gjennom sin romanfigur, fyrst Mysjkin, sier Dostojevskij at skjønnheten skal frelse verden. Det kjente utsagnet lyder som naiv optimisme om det ikke ses i sammenheng med Dostojevskijs øvrige forfatterskap og tenkning, om det ikke leses sammen med hans innsikter i menneskets lidelser og hans avsløringer av menneskesinnets avkroker i en fallen verden. Ordene får dertil en dypere mening hvis vi forstår dem i lys av den tradisjonen Dostojevskij var inspirert av, den ortodokse, østkirkelige tradisjon. Da ser man at han hadde god teologisk dekning for utsagnet.

Særlig i kirkefedrenes språk er skjønnheten en av Guds egenskaper – Gud er Den skjønne, selve skjønnhetens kilde; Han er den som gir alle vakre ting deres særegne skjønnhet. Dostojevskijs utsagn har denne klangbunnen, en visshet om hva som er frelsens og skjønnhetens kilde. Men handlingen i roman Idioten, som sitatet stammer fra, viser at utsagnet har flere dimensjoner enn som så. Mennesket har en rolle å spille i denne gjenreisningen av den falne verden. Og kanskje minner Dostojevskijs ord oss fremfor alt om en gammel kristen bevissthet: at ikke alt gikk tapt ved fallet. Mennesket mistet aldri Skaperens gudsbilde, og den skjønnhet mennesket en gang bar, gikk aldri helt tapt. Dostojevskij skildrer dette ved stadig å la forbrytere og skjøger fremstå som frelsesskikkelser, som ikoner som gjenspeiler Kristus selv. Vi skal se at det finnes nære forbindelser mellom skjønnheten og lidelsen, skjønnheten og offeret. Vi skal også se at det går en linje fra skjønnhet til selvforglemmelse og glede.
Les hele saken i STREK 04/2009