Under chuppaen

For et par år siden giftet en sånn-passe-velkjent popsangerinne seg med en middels populær boybandkjekkas. Dette hadde selvfølgelig ikke vært av nyhetsverdi hadde det ikke vært for at jentas managerpappa plutselig fikk en idé. Hva hvis vi lot et kamerateam følge det nygifte paret rundt i et år? Et helt nytt realitykonsept. Hvor nært innpå ekteskapet deres kunne kameraene (og dermed også alle vi andre) komme?

Serien ble en gedigen suksess, og det nygifte paret skjøt opp fra C-kjendis status. Sladderpressen snakket knapt om annet. De var blitt verdensstjerner, bare ved å gifte seg.

Jeg fikk med meg en episode og ble selvfølgelig helt betatt. Dere som fulgte med, vet at dere var like betatt som det jeg var. Nekt så mye dere vil.

En mann og dame som diskuterer påleggstyper.

Bretter klær og legger dem på plass i skapet.

To mennesker som sitter i en bil og kikker ut vinduet.

Magisk tv-underholdning.

Et ungt, pent par som har fått kjendisstatus for å være gift.

Men så, for et par uker siden, gikk jeg forbi en kiosk på flyplassen, og hvem ser jeg på forsiden av omtrent halvparten av alle bladene? De to. Og hva står det over bildet? ”BRUDD”.

Jeg sto der et øyeblikk og stirret på bildene og tenkte: For mange mennesker under chuppaen.

Giftesnakk

Første gang jeg så en chuppa var i Israel. Jeg satt på balkongen utenfor hotellrommet mitt og fikk øye på en bryllupsprosesjon som kom snirklende rett under meg på gateplan. Jeg la merke til at brudeparet sto under et slags laken, eller telt som bare akkurat dekket dem. Det så ut som om noen hadde festet et badehåndkle på fire staver.

Å stå under en chuppa er en eldgammel ekteskapstradisjon. Røttene strekker seg tilbake til fortellingen i Andre Mosebok der miskunnhetens og rettferdighetens Gud hører folket sitt klage i Egypt og bestemmer seg for å gjøre noe med saken. Gud sender Moses for å befri dem. Og gjennom Moses gir Gud slavene fire evige løfter: 

”Jeg skal føre dere ut.”

”Jeg skal redde dere.”

”Jeg skal kjøpe dere tilbake.”

”Jeg skal ta dere til meg.”

Dette er de samme fire løftene som en jødisk brudgom gir til sin jødiske brud. Det er snakk om ekteskap. Folk som hørte denne historien på den tiden den ble skrevet, ville ha forstått at en form for giftemål skulle finne sted.

Et ekteskap mellom Gud og mennesker.

Et uløselig bånd mellom det himmelske og det menneskelige.

De får lære at ørkenlivet er et veldig, veldig vanskelig liv å leve.

Det er vanskelig å finne mat og vanskelig å finne vann og vanskelig å beskytte seg mot fiender og vanskelig ikke å gå grinete rundt og ymte frempå om at det gamle livet i Egypt kanskje ikke var så ille når alt kommer til alt.

Forfatteren vil at vi skal se at Gud er med disse menneskene. Midt i all klaging og misnøye er Gud likevel med dem. ”Skystøtten vek ikke fra folket om dagen, og ildstøtten ikke om natten,” står det i skriften.  Det hebraiske ordet som beskriver Guds nærvær er shekina. Guds shekina henger over folket som en sky.

Gud sier: ”Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom framfor alle andre folk.”  ”Min … fremfor alle andre.” Det høres ut som noe en brudgom kunne si til bruden sin. Enda mer giftesnakk.

Responsen fra israelittene er som følger: ”Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre.” 

Folket sa: ”Ja!”

Samlivskontrakten

Så sa Gud til Moses: ”Gå til folket og si at de skal hellige seg i dag og i morgen! La dem vaske klærne sine og holde seg ferdige den tredje dagen. For da vil Herren stige ned på Sinai-fjellet mens hele folket ser på.” 

Folket helliger seg. Det hebraiske ordet er qadhash, som betyr ”å sette til side, å klargjøre for noe hellig”. Den tredje dagen kommer. Det tordner og lyner, og en mørk sky henger over fjellet. Moses leder folket ut for å møte Gud. Og Gud gir dem de ti bud.

I dag ser mange på budene som Guds urimelige krav, eller hans måte å dømme og kontrollere mennesker på. Som om det beste Gud kunne komme opp med var ei liste over ting folk ikke måtte gjøre. En religion med en slik forståelse har veldig lite annet å tilby folk enn ”ikke gjør ditt eller datt”.

Men de ti bud handler om noe annet og noe mer. I jødiske bryllup må brudeparet signere et kontraktdokument som kalles ketuba. Det er en oversikt over hva det er de binder seg til. Både brudgom og brud må være klare over forpliktelsene ekteskapet innebærer, og hva som skal til for å få det til å fungere.

De ti bud er vår ketuba. En gjensidig forpliktende samlivskontrakt mellom Gud og mennesker. Og derfor er det naturlig at det første budet omhandler det å ha andre guder. Et forhold fungerer dårlig når man har andre på si.

Gjennom resten av Det gamle testamentet viser Gud ofte tilbake til disse opprinnelige løftene. I Hoseas bok sier Gud til folket: ”Dere har vært utro mot meg!”  Hele boka handler om hvordan Guds folk har trukket seg unna. Et annet sted sier Gud sørgmodig: ”Du var min ungdoms hustru.” 

Dette skulle ha vært et fantastisk forhold, men folket har vært utro. De har såret Gud.

Mannen og kvinnen som kommer sammen, er et bilde på Gud som kommer sammen med sitt folk. Utvandringens Gud. En Gud som følger folket sitt gjennom ødemarken i form av en røyksky og ei ildstøtte. En Gud som bor blant dem.

Først sex, så fest

Som symbol på denne sammenføringen har jøder i århundrer brukt en chuppa. Det er et bønnesjal, festet til fire staver, som holdes over brudeparet under seremonien. En bryllupsbaldakin.  Brudeparet gir sine løfter til hverandre under en chuppa på samme måte som Gud og folket utvekslet løfter under shekina. Den samme Gud som våket over folket i ørkenen, våker også over det nygifte paret i det de tar fatt på et nytt liv og en ny reise. Han velsigner med sitt nærvær.

Tilbake i tid var det slik at paret ikke var offisielt gift selv om de hadde signert ketubaen og utvekslet løftene. Det var et viktig moment i prosessen som fortsatt manglet.

Den fysiske unionen.

Brudefølget fulgte brudeparet til et spesielt bryllupskammer. De monterte chuppaen over senga, forlot rommet og lot paret fyllbyrde ekteskapet. Med alle gjestene spente, ventende utenfor.

Når kvinnen i Høysangen sier: ”Kongen har ført meg til sitt kammer,” så er det dette det er snakk om. 

Straks de var ferdige, kom paret ut fra kammeret, og festlighetene kunne offisielt begynne. Nå, når de hadde hatt sex, var de gift. Og festene var overdådige og kunne fortsette i flere dager. Masse vin. Dansing. Sang, historier og latter. Jesus var en gang i et bryllup hvor verten gikk tom for vin. Festen har allerede pågått en god stund, men den slutter ikke med dette. Jesus vil at den skal fortsette, så han forvandler vann til vin. Vi får vite at det er snakk om ”seks leirkar, som hvert rommer mellom 70 og 80 liter”.  Tar du det bryet med litt hoderegning, finner du fort ut av at det til sammen blir nærmere 500 liter vin.

Noe litt annet enn et stivt hageselskap.

Sex er ekteskap

”Nå, når de hadde hatt sex, var de gift.” La oss se litt på dette utsagnet. Fordi en stor del av bryllupsfeiringen er en feiring av paret som seksuelle vesener. Det seksuelle forholdet er en sentral del av pakten de har inngått seg imellom. Er ikke ekteskapet fullbyrdet, er det heller ikke et ekteskap.

I Andre Mosebok står det: ”Når en mann forfører en ung pike som ikke er forlovet, og ligger med henne, da skal han betale brudeprisen og ta henne til kone.”  Hvis du synes dette høres voldsomt ut, så blir det verre i Femte Mosebok: ”Når en mann treffer en pike som er jomfru og ikke forlovet, og han tar henne og ligger med henne, og de blir oppdaget, skal mannen som hadde samleie med piken, betale hennes far femti sekel sølv fordi han krenket henne. Hun skal være hans kone, og han må ikke skille seg fra henne så lenge han lever.” 

Vi blir selvfølgelig opprørte over å høre om denne umenneskelige behandlingen av kvinner. Men en kvinne på denne tiden hadde så godt som ingen rettigheter. Det denne teksten sier, er: ”Du vil ligge med henne? Da må du også ta henne til kone. Sørge for henne. Stille hennes behov og gjøre din plikt som ektemann. Hun er din like, og du får værsågod behandle henne deretter.”

Dette påbudet er faktisk et enormt fremskritt. På ingen måte tilstrekkelig, men på sin tid, under de gjeldende forhold, var det et langt skritt i riktig retning. I det gamle Midtøsten var sex ekteskap. Lå dere sammen, var dere gift. Alt som gjensto var bare å få ordnet med de legale og økonomiske følgene av det som hadde skjedd. 

Og det er jo temmelig annerledes enn hvordan det foregår i vår kultur. Samboerpar får ofte høre av venner at de må få anerkjent forholdet i Guds øyne ved å gifte seg. Men kanskje er det allerede et fullverdig ekteskap i Guds øyne. Kanskje har det at de har hatt sex, bundet dem sammen på en måte som gjør at de er mann og kone ut ifra Guds definisjon.

Og tilbake til bryllupet. Hva er det som skjer der under chuppaen?

Hva det nå enn er, så er det både hellig og mektig. Og det skal respekteres. For mange tar for lett på det og gjør seg ikke tanker om det fulle alvoret. Og det sliter både på ekteskapet som institusjon og på dem som mennesker.

Vårt og bare vårt

Kanskje de unge popstjernene som ble verdenskjente for å være nygifte ikke helt tenkte gjennom hva det ville bety å ha kameraer rundt seg hele tiden. En spennende idé var det selvfølgelig. Og de tjente gruelig mye penger på den. Men de inviterte samtidig med seg en hel masse mennesker inn under chuppaen.

Når et par deler det som egentlig bare skal være for dem, med så mange andre, betaler de også en dyr pris. Styrken i et forhold er basert på eksklusivitet. Episoder og opplevelser og rutiner man bare deler med partneren. 

Nygifte par har tusen små justeringer de må gjøre før samlivet virkelig kan begynne. Endeløse diskusjoner om livets mange detaljer. Samtaler som i seg selv kan virke meningsløse, men som i sum er av kritisk betydning. Det er nemlig gjennom justeringene at de blir ett.

Hvilken tannpasta bruker du? Skal vi ta av samme tube? Hvilken side av senga sover du på? Dundyne, dobbeldyne, fast eller myk madrass? Varmt eller kaldt – åpent vindu? Vi skal i selskap. Tar vi med gave? Hvor dyr skal den være? Foreldrene dine hadde alltid med seg en gave? Hvorfor det? Mine gjorde det aldri. Er det ikke litt i meste laget? Hva skal vi gjøre? Skal vi leve etter rutinene du er vant til? Eller skal vi gjøre ting på vår egen måte? Det er straks jul. Reiser vi til dine eller mine foreldre? Feirer vi alltid sammen med din familie? Men mine bor så nærme, og dine så langt vekk. Hvorfor har du så mange batterier i kjøleskapet? Hvorfor legger du fra deg klærne der? Jeg har lagt merke til at når du lager frokost, har du en merkelig tendens til å…

Og listen kunne fortsatt i evighet. Det er disse detaljene som er det egentlige hjertet i et ekteskap. I seg selv er de banale, men det er slik du virkelig lærer et annet menneske å kjenne. Å være gift er en livslang utforskning av hvem denne andre personen egentlig er.

Et ekteskap er mellom de to. Det er ikke vårt, men deres.

Spesielt når det gjelder sex.

Hva som skjer mellom dem, er et mysterium. Sjeler som møtes. Det som foregår under chuppaen er bare mellom ham og henne. Deler de det med andre, mister det noe av sin mening. For kraften stammer fra at de velger å gi seg hen til kun hverandre, og ingen andre.

I Guds hånd

Under chuppaen må fortroligheten råde. Er én part usikker på om partneren er til å stole på, er det ting de ikke kommer til å ville dele. Og disse kan være ting som nok ville ha ført dem nærmere sammen.

Er dette mellom deg og meg?

Eller deg, meg og alle vennene dine?

For det har noe å si for hvor mye jeg har lyst til å fortelle deg, hvor langt jeg slipper deg inn, hvor mye jeg stoler på deg, hvor mye jeg gir deg.

Hvor naken jeg vil være sammen med deg.

Er denne diskusjonen mellom deg og meg, eller mellom deg, meg og alle du velger å fortelle om den? Er denne rare siden av meg noe jeg lar deg se fordi jeg vet du elsker meg uansett. Eller er det noe du tar opp og spøker med blant venner og familie på en fest?

Er du til å stole på?

På den ene siden har vi den mystiske, seksuelle sammenknytningen som skjer under chuppaen. Et par som gir hverandre sine løfter og sine kropper, og med Guds velsignende hånd som hviler over dem. Og på den andre siden har vi de endeløse samtalene og diskusjonene. Blikk og bevegelser. Alt det hverdagslige som binder livene til to enkeltpersoner sammen til ett.

Vi lever i en kultur som ustanselig forsøker å rive sex ut fra chuppaen. En kultur som stiller sexen frem i offentligheten, filmer den, gransker den, kommenterer og analyserer og dissekerer den i biter inntil man har sett det meste, men mistet interessen. 

Det geniale ved Alfred Hitchcocks skrekkfilmer er at han ikke viser deg særlig mye. Det er det utelatte som skremmer oss. Ved bevisst bare å gi oss et ufullstendig rammeverk, tvinger han publikum til å fantasere og være involverte. Ved hjelp av noen få velplasserte antydninger, klarer vi selv jobben med å skremme oss selv.

Mange moderne grøssere viser oss alt. Blod og gørr og vold. Det er sjelden filmer vi husker. Spenningen forsvinner fordi vi får se alt.

Og det samme gjelder for sex. Når sex trekkes ut av sammenhengen Gud ønsker at den skal være i, går mye av meningen tapt.

Bare et bønnesjal?

I ekteskapsrådgivning er det vanlig å få ektepar til å snakke om tiden da de først møttes. Mange mennesker glemmer sin egen historie. De underlige og unike omstendighetene som først førte dem sammen. 

For ikke så lenge siden var jeg sammen med et par som sliter med ekteskapet. Kona klager til alle og enhver om hvor umulig det er å leve sammen med mannen. Dette paret trenger hjelp. Problemene er virkelige og blir verre. De kunne trengt terapi, men i stedet for å prøve å løse problemene i fellesskap, trekker de dem hver sin vei. Ut i offentligheten. Og alt blir fort så mye verre.

Et ekteskap er et hellig bånd og må behandles med ære og respekt. Ekteparet har mistet oversikt over hva samlivet deres bygger på. Og det sliter både på dem og alle rundt dem.

For noen år siden holdt jeg en undervisningsserie i kirka om noen av disse ideene fra Andre Mosebok og om chuppaen. Jeg hadde med meg et bønnesjal og viste hvordan bruden og brudgommen pleide å stå. Da jeg var ferdig med å undervise, fikk jeg en følelse av det var noe som manglet. At programmet ikke kunne ende her. Så jeg begynte å invitere folk opp til talerstolen for å stå under bønnesjalet.

Og folk begynte å komme. Et ektepar kom frem. Mannen så nølende ut og var nok under press fra kona. Men straks de stilte seg inn under sjalet, begynte mannen å gråte.

Folk opplevde en sterk, følelsesmessig respons ved ganske enkelt å stå under sjalet. Jeg møtte en mann her om dagen som fortalte meg at det møtet, for fem år siden, hadde forandret livet hans. Han hadde fått en helt ny forståelse av hva det ville si å gi seg helt hen til den man elsker.

Å virkelig elske og forsake. Og vie seg fullt ut til dette vi kaller ekteskap. Kjæresten fra den gang har siden blitt kone, og han ville at jeg skulle vite at dette hadde betydd noe. Å stå under et sjal i et par øyeblikk.

For det er bare et bønnesjal, ikke sant?

Et tøystykke på fire stenger, korrekt?

Det er en chuppa, men kanskje er det også mer enn en chuppa.