Tynn er dødens hinne

Når kirken feirer gudstjeneste sier oldkirkens fedre at den feirer mysteriene. Hva mener de egentlig med det?

Vi feirer minnet om hva Jesus har gjort for oss. Det gjør vi ved å gjenfortelle historien om hans liv – ikke bare som historie, men som hendelser som gjentas i et uavbrutt nå. Ordet som blir lest åpenbarer mysteriet: Guden som har blitt menneske. Det er som gjensvar på denne åpenbaringen at vi løfter Bibelen opp under gudstjenesten. Ordet vekker til live i oss en glødende kjærlighet til den levende Kristus. Derfor kysser vi Bibelen etter å ha lest evangeliet.

Men også gjennom handling feirer vi minnet om Jesu liv, død og oppstandelse – framfor alt gjennom de handlinger som han på sitt gåtefulle vis har knyttet sitt uavbrutte nærvær til. Brødet og vinen i eukaristiens måltid, vannet der vi døpes til hans død og oppstandelse – det som foregriper vår egen død og oppstandelse.

I Vestkirken begynte man etter hvert å kalle disse handlingene for sakramenter. I den tidlige kirken og i Østkirken helt fram til i dag, kalles de for mysterier. Man finner ikke mye om mystikk i den tidligkristne litteraturen, derimot står det atskillig om mysteriene. Begrepet «mystikk» blir i vår tid som oftest anvendt i en individualistisk betydning: personlige, åndelige opplevelser. I den tidlige kirken er mysteriet interessant nok knyttet først og fremst til gudstjenesten. Kan det finnes en dypere mystikk enn den vi erfarer når vi i liturgien feirer mysteriene!?

Mysteriet åpner sin hemmelighet for oss når vi feirer det. Vi reagerer med forundring, faller ned i tilbedelse og trer ut av oss selv, går den andre i møte. Dette er ekstasen som følger av det åpenbarte mysteriet – det greske ekstasis innebærer «å tre ut av». Det mysteriet vi feirer – og som forvandler oss – drar oss ut av oss selv så vi kommer Gud og hverandre i møte og forvandles til «ett og samme avbilde».
Les hele saken i STREK 04/2008