Syndere - med ulikt fortegn

Mistro til mennesket

Hvert menneskes åndelige reise er unik, og det vi må konfrontere varierer fra person til person. Samtidig mener jeg å kunne se et mønster som dukker opp når luthersk møter ignatiansk. Det handler om det jeg oppfatter som den lutherske tradisjonens grunnleggende mistro til mennesket.

Jeg tror dette dypest sett har sin årsak nettopp i at både Luther og Ignatius er erfaringsteologer. Og deres grunnerfaringer av Gud skiller seg – vil jeg påstå – fundamentalt fra hverandre.

Metaforen om læreren kan gi oss en god inngang i dette spørsmålskomplekset. Bildet forekommer hos dem begge. Ignatius forteller i sin selvbiografi om hvordan han etter å ha blitt omvendt tilbragte et intenst år i bønn i den lille byen Manresa, og han konstaterer at «på denne tiden behandlet Gud meg på samme måte som en skolelærer når han underviser et barn». Det er en scene fylt av varme og nærhet, der læreren fører sin elev fremover på veien. Men når Luther for sin del skal beskrive hvordan han oppfattet Gud før sitt gjennombrudd, sier han: «Gud kom mot meg som en lærer med sin kjepp, eller som en bøddel.» Her er det skrekk og gru som dominerer; læreren er en truende figur. Når jeg studerer Luther, får jeg en bestemt oppfatning av at denne redselen for Gud egentlig aldri riktig forlot ham.
Bli abonnent – les hele teksten i STREK 02/2010