Spenner Jesus for den politiske vogna

Valgsystemet som ble innført, forutsetter at partiene fortsatt medvirker. Og i Svenska kyrkans høyeste besluttende organ – det såkalte kirkemøtet – utgjør de partiutnevnte delegatene en andel på 80 prosent.

Da det var valg til kirkemøtet i september i år (valg holdes hvert fjerde år) gikk Sverigedemokraterna – Sveriges motstykke til Fremskrittspartiet – kraftig frem. De fikk nesten dobbelt så mange mandater som sist. Siden nest siste valg, i 2001, har partiet i prinsippet fått tre ganger så mange stemmer.

Populistisk bølge

Det er fremdeles et lite parti vi snakker om, med sju av 251 mandater på kirkemøtet. Men under sin nye partileder Jimmie Åkesson har likevel Sverigedemokraterna vært i jevn vekst de siste årene. Den økte representasjonen på kirkemøtet samsvarer med forskyvningene i det politiske landskapet.

Etter Ny Demokrati – et høyrepopulistisk parti som tok Sverige med storm på begynnelsen av 1990-tallet, for så å kollapse fullstendig – har man ikke hatt noe svensk motstykke til Fremskrittspartiet eller Dansk Folkeparti. Men bølgen av høyrepopulisme over Europa, som var tydelig ved valget til Europaparlamentet tidligere i år, sveiper nå også inn over Sverige. Da Svenska kyrkan ble skilt fra staten i år 2000, sørget politikerne for å beholde kontrollen over den. Mange ser det som beleilig å spenne Jesus foran maktens vogn, skriver Mikael Löwegren.

Truer med islam

Dette er en bevegelse som har vind i seilene. På annen måte kan man ikke tolke det faktum at Jimmie Åkesson i en debattartikkel i oktober gikk hardt ut med at «muslimene er vår største utenlandske trussel.» Sverigedemokraternas taktikk de siste årene har ellers vært å tone ned det innvandrings- og fremmedfiendtlige. Når de nå bytter spor, skyldes det naturligvis at de tror det vil gagne dem.

«Kristen patriot»

Sverigedemokraterna valgte å satse stort på kirkevalget. De valgte å profilere seg med slagordet «Trygghet og tradisjon», som bevarere av den svært så svenske kirken og det de kaller «svensk kristen tro». På listen til kirkemøtet fant man også presten Axel W. Karlsson. Han kaller seg «kristen patriot» og mener at «kristendommen og et kristent verdigrunnlag er nødvendig for å holde det svenske samfunnet sammen». Kritikken rettes mot innvandring og det flerkulturelle i sin alminnelighet, og islam i særdeleshet. Ønsket om å styrke moralens, ekteskapets og den tradisjonelle kjernefamiliens stilling i samfunnet er også en del av bildet.

Fra kirkemøte til riksdag

Dette er kjente toner for den som husker det norske Fremskrittspartiets ferske forsøk på å lansere seg som et «kristent parti». I Sverigedemokraternas tilfelle er det trolig at det vellykkede kirkevalget har skapt bedre forutsetninger for valget neste år, da partiet håper å komme inn i Riksdagen. Kirkemøtet fungerer altså i praksis som adkomst til kommunal- og rikspolitikken.

De allerede etablerte riksdagspartiene har funnet det svært vanskelig å håndtere Sverigedemokraternas jevne fremvekst. Politikerne har sukket over det pinlige faktum at det svenske folket stemmer som de gjør. I stedet for å stille seg selv de grunnleggende spørsmålene og foreta en slags fornuftig analyse av hvorfor høyrepopulismen vokser, velger de å moralisere. Biskop Tony Gulbrandzén i Härnösand stift gikk ut på TV før kirkevalget og oppfordret folk til å stemme på de etablerte partiene.

I et nøtteskall

Da valgresultatet var klart, konstaterte han at «det er trist at Sverigedemokraterna fikk flere mandater.» Biskopen fortsetter: «Det er en symbolsak. Hvis man tar en politisk ideologi og legger på toppen av kirkens ideologi, blir det problematisk.»

Tilsynelatende uten å forstå det selv har han han fanget hele situasjonen i et nøtteskall. For det som gjelder Sverigedemokraterna gjelder også alle de sju andre riksdagspartiene: De legger sin egen ideologi på toppen av kirkens – og det blir problematisk. Dypest sett handler det om at makten vil spenne Jesus foran sin egen vogn. Slik blir kirken brukt av partiene, fra høyre til venstre, for å tjene partienes egne mål.

Det virkelige problemet er derfor ikke at Sverigedemokraterna bruker kirkevalget som et springbrett inn i riksdagen, men at de kan gjøre det, fordi partipolitikken og Svenska kyrkan er så tett sammenvevd.