Rotbløyte

Alle kristne kirker har en ting felles. Røtter. Nå graver en rekke ulike protestantiske kirkesamfunn i røtter de tidligere har hatt et skeptisk forhold til.

– Folk føler de har fjernet seg fra det egentlige. De vil finne tilbake til utgangspunktet for å finne veien til fornyelse, sier Valfrid Botnen. Hun er en av dem som har opplevd fornyelse ved å «gå til kildene»: Tradisjoner for bønn og åndelig fordypning som har en tusenårig historie, tradisjoner som er sterkest forvaltet i kirker som de ortodokse og den katolske.

Eks-misjonæren fra Misjonssambandet driver veiledning etter anvisningene til den gamle jesuittgeneralen Ignatius av Loyola, som var en nøkkelfigur i den katolske motoffensiven etter reformasjonen. Hun leder retreater på Diakonissehuset Lovisenberg midt i Oslo og andre steder i inn- og utland.

I 2004 ble hun ansatt for å bygge opp en kommunitet på Lovisenberg. De har ikke bofellesskap, men lever i en tidebønnsrytme og en felles kommunitetsdag i uken.

– I en hektisk hverdag blir man automatisk innhentet og får hjelp til å stoppe opp i en rytme med faste bønner. Vi trenger heller ikke lage nye bønner selv, men kan be med de slitesterke bønnene som allerede er der i tidebønnsliturgien.

– Er ikke den protestantiske tradisjonen god nok?

– Ingen har alt. Sammen kan vi oppdage mer, fatte bredden og lengden, høyden og dybden i Guds kjærlighet sammen med alle de hellige. Vi ser ulike sider og utfyller hverandre.

Ved Misjonssambandets misjonsskole på Fjellhaug har man siden i fjor kjørt åndelig veiledning som eget fag i masterstudiet. I faget hentes inspirasjon fra aposteltida og ørkenfedrene via de store kirkesamfunnene fram til vår tid.

– Vi arbeider med det viktigste av alt: Gudsrelasjonen, og hva som skjer når Gud er nær, sier Egil Grandhagen, tidligere generalsekretær i Misjonssambandet.

Han forteller at de vektlegger betydningen av åndelig veiledning, åndelig rytme og det åndelige liv, i tillegg til Bibelens plass og det dype bønneliv.

– Vi pleier den gode ensomheten og langsomhetens kultur.

Jørn Martinsen er lærer på tjenestelinja på Bibelskolen og underviser i bibelfag og evangelieformidling. Han tok med seg åtte elever på retreat – fra et støyende internatliv til et døgn i stillhet med tidebønner og Jesus-meditasjon.

– Vi ville gi dem et møte med det å være i stillhet og leve i bønn og Guds Ord uten påvirkning utenfra. For noen var det vanskelig å være stille, for noen var det slitsomt, men alle opplevde noe godt ved det.

Martinsen ser at dette er nye impulser, men påpeker at Misjonssambandet også har vært innom slike ting før.

Verdensvid kirke

Magne Mjærum og Det Norske Misjonsselskap (NMS) hentet nylig den koptiske ikonmaleren Magdy William til Norge for å stille ut og selge ikoner. I løpet av én uke ble samtlige av om lag 70 ikoner solgt, i prisklassen 600 til 6000 kroner. William satt i NMS’ lokaler og malte på spreng under oppholdet.

– Vi kommer i kontakt med mange kirkesamfunn og synes det er flott å vise fram biter av den verdensvide kirke, både i tros- og kulturuttrykk, sier han.

– Har den åndelige utvekslingen snudd?

– Før gikk alle piler ut. Vi skulle spre kristendommen. I vår tid går de alle veier. Vi henter trommer og dans fra Kamerun og stille tradisjoner fra Egypt.

Men Mjærum finner også fornyelse og berikelse i vår egen tradisjon. Lystenning, pilegrimsvandringer og retreater høres mer spennende ut enn det han mener er vår egen, tradisjonelle «retreat» – leirer.

– Gjennom leirlivet med natur, fellesskap og vårt tradisjonelle gudstjenesteliv blir hele mennesket tatt på alvor, sier Mjærum.

Tretthet av ord

Vidar Haanes er rektor på Menighetsfakultetet (MF) i Oslo. MF feiret hundre år i høst, og ved institusjonen som fra starten har hatt en klar luthersk bekjennelse undervises nå metodister, pinsevenner, katolikker og salvasjonister fra Frelsesarmeen.

– Det er verdifullt også for de som utdanner seg til tjeneste i Den norske kirke å møte studenter fra andre kirkesamfunn, både i undervisning og i samtale om teologi.

I MFs kapell brukes elementer fra Taizé, Iona og keltisk fromhetsliv, pinsebevegelsen og Storsalens lovsang.

– Mange opplever en overflod av ord og søker fastere rammer, noe mer opprinnelig og troverdig. Mange har fått nok av kirkelige ungdomsaktiviteter. Da finner vi gode forbilder i oldkirken.

– Er den dominerende, norske tradisjonen for grunn?

– Ikke vår tradisjon, men kanskje vi og vår egen tid. Men selv under reformasjonen var de opptatt av å gå tilbake til oldkirken. Luther gikk tilbake til Augustin og skriften selv, påpeker Haanes.

Får svar

Pål Bratbak i Oslo katolske bispedømme tror den levende tradisjonen er en av hovedgrunnene til at folk søker til den katolske og den ortodokse kirke.

– Det virker som om mange vender seg til katolsk og ortodoks tradisjon for inspirasjon, men at det ikke er særlig bevegelse den andre veien?

– Det er vel en viss sannhet i det. En del søker til Den katolske kirken for stabilitet. Hvis det er debatt og uenighet i de andre kirkene, så kommer flere folk til oss. Hos oss får du et svar. Du kan like eller ikke like svaret, men du får det.

– Har ikke Den katolske kirke noe å lære av de andre?

– Vi har lært masse av andre kirkesamfunn. Tidligere ble det sagt mellom linjene at å lese Bibelen var for protestanter. Nå har Bibelen fått en mye riktigere plass, fordi vi har hatt mer kontakt med andre kristne. Katolske studenter på MF sier de beundrer mange av de protestantiske medstudenter fordi de tar troen seriøst og lever et godt kristenliv, sier Bratbak, som legger til:

– Men vi går ikke til Den norske kirke for å søke liturgier.