Når døden komposterer oss

For professor Per Holck (66) ved Universitetet i Oslo er temaet ikke tabu. Det er yrkeshverdagen hans. Holck har brukt store deler av sine 40 år som lege og forsker på prosessens biologi, økologi, kjemi og fysiologi. Opprinnelig fordi han var fascinert av hvordan denne typen kunnskap kan løse arkeologiske gåter – Holck har de siste årene stått sentralt i identifiseringen av vikingdronninger og desslike i Oseberg. Men forskeren ved Anatomisk institutt har også gjort tjeneste som nøkkelperson i politiets etterforskning i forbindelse med forsvinninger og likfunn. I Norge er han nokså alene om visse typer spisskompetanse på feltet. Kanskje er han der når likhunden endelig har gjort et funn, når den låser snuten over et søkk i bakken: Hvor dypt ligger det? Er det den savnede? Hvor lenge har avdøde ligget der?

Selvoppløsning

Holck har gitt strek tilgang på et manus brukt ved en undervisningsøkt for etterforskere ved Oslo-politiet. Overskriften er usentimental: Dekomposisjon av organisk materiale. Holck supplerer også muntlig, omkring det vanligste forløpet: Et normalt dødsfall, en kropp lagt i en kiste som senkes seks fot ned i jorden og overlates til nedbrytningskreftene, de som omgjør den døde til grobunn og næring.

I døden går også kroppens egne, indre nedbrytningsmekanismer i gang – ikke minst på cellenivå.

Når hjertet og pusten opphører, når blodet slutter å sirkulere, mister cellene sin drivstofforsyning, oksygenet. Virksomheten i cellenes kraftstasjoner, de bønneformede mitokondriene, går i stå. Produksjonen av energi og enzymer – blant dem det vitale enzymet adenosintrifosfat (ATP) – stopper opp. Kroppen kjølner og begynner å stivne.

Rigor mortis, dødsstivheten, er en av dødens midlertidige sigstreknaturer på menneskekroppen. Stivningsprosessen utløses av mangelen på ATP, en avgjørende «bryter» for musklenes bevegelighet og arbeidsevne. Rigor mortis inntrer som oftest fra to til seks timer etter at døden har stanset hjertet. Stivheten begynner med musklene rundt øynene, brer seg så til nakken, kjeven, armene og endelig til resten av kroppen. Effekten topper seg vanligvis rundt 12 timer etter døden og varer vanligvis sammenlagt i 24 til 84 timer. Stivheten avtar i takt med at muskelcellenes indre struktur går i oppløsning; denne reversfasen følger det som i vitenskapen kalles Nystens regel: Stivheten løser seg opp i nøyaktig samme rekkefølge som den oppsto.

En bryter i revers

Når ATP-produksjonen tar slutt vil også cellenes membraner gå til grunne, cellenes innbyrdes forbindelse ødelegges, de faller fra hverandre. Dermed begynner også vevet som cellene inngår i å gå i oppløsning.

Dette kalles autolyse, «selvoppløsning », og er noe helt annet enn den levende kroppens celledød som erstatter døde celler med nye og friske.

Autolysen går i gang først 48 timer etter at døden er inntrådt, tempoet avhenger blant annet av lufttemperaturen, tilgang på vann, om liket er påkledd. Først ut i autolysen er celler med høy forbrenningsaktivitet, prosessen starter i fordøyelsesorganene. Den brer seg deretter til hjerte og blodkar, så til hjerne og nervesystem, luftveier, nyrer og urinblære. Så inntas skjelettmuskulaturen, deretter sener og bindevev og til slutt skjelettet.

Bakterier i arbeid

Når autolysen har pågått en tid, tømmes prosessen gradvis for oksygen. Denne type oksygenfattig miljø er gunstig for planter og visse kroppsbakterier. Disse bakteriekulturene går nå i gang med å spalte karbohydrater, fett og proteiner til forskjellige organiske syrer og gasser. Her har vi opphavet til den karakteristiske liklukten.

– Blant de viktigste bakteriene i denne prosessen er kolibakterier, bakterier som lever i tarmene.

– Og som, hos de levende, har en vital funksjon i fordøyelsen?

– Ja. Nå får de liksom motsatt fortegn, disse bakteriene, og bidrar til å bryte kroppen ned. De danner ulike nedbrytningsprodukter som melkesyre, fettsyre, eddiksyre og propionsyre. Også alkohol og aceton dannes ved forråtnelsen.

I sitt foredrag for Oslo-politiet går Holck videre og inn i et terreng mange vil ha seg frabedt å vite noe om:

Proteiner som spaltes i forbindelse med forråtnelsen danner såkalte likgifter, stoffer med lite hyggelige navn som putrecin og cadaverin.

– Er disse farlige å puste inn?

– Ikke i små konsentrasjoner – eksempelvis der liket ligger utendørs. Men i lukkede rom kan de utgjøre en helserisiko for personale som må arbeide der, som rettsmedisinere. Derfor må de bruke maske.

Oppløsningstid 25 år

– Hvor lang tid tar det før bare skjelettet er igjen?

Professor Holck må innom mange forbehold før han svarer; om kisten er av gran eller furu, om den er av mer bestandig materiale, som eik, hvordan jordsmonnet på gravplassen er, hvor surt, hvor alkalisk?

– I en furukiste, under gjennomsnittlige forhold, vil kroppen være skjelettert etter et sted mellom 15 og 25 år.

– Kisten er vel en midlertidig barriere mellom kropp og jord; hva ved kisten er det som først løser seg opp?

– Bunnen. Den som går fortest, fordi fettstoffer fra liket trenger ned i trevirket og får en etsende virkning på trevirket. Forresten, dreier det seg om en bunn av sponplater og lignende, vil limet i tremassen gjøre den mer bestandig.

Gjødseleffekt

– Hvor fort bensubstansen brytes ned, avhenger sterkt av jordsmonnet. Snakker vi om et lik som begraves i tørr, alkalisk sandjord, for eksempel i ørkenområder, kan skjeletter være intakt helt opp i 10 000 år. I normalt sur jord vil forløpet være over etter så lite som 100 år. Og der jorden både er svært sur og fuktig kan skjelettet oppløses i løpet av bare få år. I drapstilfeller, der gjerningspersonen har hatt det travelt og begravd liket ganske grunt – si 30-40 centimeter – vil det skjeletteres langt raskere. Gitt en viss kombinasjon av temperatur, jordsmonn og fuktighet vil selv skjelettet kunne være borte etter bare seks måneder. Så har vi det motsatte ytterpunktet, myrjord med høy gehalt av garvesyre. Syren virker sterkt konserverende. Fra Danmark kjenner vi jo de såkalte myrmennene.

– Og hvis noen forulykker, og liket blir liggende på bakken?

– Igjen er det en mengde forhold som spiller inn på prosessen. Temperatur. Tilgang på vann. Eksponering for sollys. Og, selvfølgelig, hvor utsatt liket ligger for dyr og insekter. En slags tommelfingerregel er at nedbrytningen skjer åtte ganger raskere på jordoverflaten enn under jorden.

– Blir alt ved menneskekroppen til jord?

– Du har jo benmassen, som en vel ikke kan si blir til jord. Den nedbrytes til ulike typer tørrstoffer av kalsium. Men bløtvevet omdannes til jord. Menneskekroppen har jo en høy gehalt av nitrogen, som igjen er grunnsteinen i de mange aminosyrekjedene i proteinet. Og nitrogen er, som kjent, en viktig faktor i gjødsel og kompost. Under søk etter et drapsoffer som kan være begravet i skogbunnen – typisk nitrogenfattig jord – vil det være et poeng å se etter jordflekker med påfallende frodig plantevekst. Kanskje også en karakteristisk, frisk gulfarging av blad på trærne omkring. Dreier det seg om busker og trær, vil du ved å følge retningen på røttene kanskje lettere kunne finne ned til liket.

Hvor mye jord?

– I gravferdsritualet heter det: «...til jord skal du bli». Hvor mye jord blir det av en voksen mann eller kvinne?

– Det har jeg vel ikke noe anslag på, her er for mange variabler. Men arkeologer har i en del tilfeller veid mumier, der stort sett bare beinmassen er igjen. Da snakker vi om 10 til 15 kilo for en voksen person. Men generelt kan du jo si at hvor mye jord det blir etter en organisme, avhenger av nitrogengehalten. I menneskekroppen er det veldig mye nitrogen, det er grunnsteinen i aminosyrene, som igjen er byggesteinene i proteiner og muskelvev.

Fuglerede

Et lik som blir liggende på land eller i sjøen vil, påpeker professor Holck, utgjøre et reservoar av næring for fisk, insekter og dyr. – Av landdyr er det nok reven som oftest vil være på ferde. Men det er også påvist at gressetere som kuer, rådyr og reinsdyr kan spise av restene. Langt viktigere i naturens «renovasjonsvesen» er insektene. Visse fluearter, biller og maur bidrar aktivt til nedbrytningen. Det er også eksempler på at fugler har brukt den dødes hår som materiale til sine reder, sier han.

DNA-spor i 100 000 år?

– «Om hundre år er allting glemt», heter det. Gjelder det også DNA-koden, vår genetiske identitet?

– Heller ikke DNA-koden varer evig. Men lengst varighet har DNA-kjedene i benmassen. Disse er til gjengjeld ekstra vanskelige å ekstrahere, trekke ut. Dessuten er det lett å komme i skade for å forurense funnet med eget DNA, det vil si DNA fra forskerens eller arkeologens egen kropp. Men i spesielt heldige tilfeller har forskere greid å identifisere DNA fra individer på neandertalstadiet, vi snakker om 100 000 år tilbake i tid. Vi har jo også funnet forskningsmessig brukbart DNA i Oseberg-funnet, tilbake i vikingtiden. Dette materialet har vist seg å være avgjørende for å identifisere hvem som ligger der. Men vanligvis vil DNA-sporene være uleselige etter langt kortere tid.

Slutt når det er slutt

– Hva er de tøffeste åstedsjobbene du har hatt?

– Å gjennomgå massegraver i Kosovo. Eksempelvis hadde gjerningsmennene krydret noen av gravene med miner; vi var avhengige av å jobbe ytterst skjerpet, og tett sammen med bombehunder. Men tross alt gjør det langt sterkere inntrykk – jeg har kjørt legevakt på si' i 30 år – å komme til et ulykkessted der folk holder på å dø, og der det er lite du kan gjøre for å hindre det.

– Til slutt: Du har studert den døde menneskekroppen i en mannsalder. Hva gjør det med perspektivet på livet og døden, for din egen del?

– Min oppfatning er vel at det er slutt når det er slutt. Men vi vet jo ingenting. Ingen har kunnet rapportere til oss fra det som måtte være der på den andre siden. Vi er henvist til uvissheten.