Korsfestelse pågår

«Vi kan ikke tro på en hevngjerrig Gud som må se blod og død for å slukke sin vrede. Det er primitivt å tenke seg at Gud må mishandle sin egen sønn før han kan elske.» Omtrent slik er det mange som reagerer på kirkens forkynnelse om Jesu lidelse og død. De har selvsagt rett. Det stemmer ikke at Gud ikke kan tilgi og elske før hans eneste sønn myrdes. Gjennom hele kirkens historie har Jesu lidelse og død på korset stått som det sentrale symbolet for en kjærlighet som ikke bare deler menneskets kår, men bærer dets byrder og soner dets synd. Det er Gud som handler «i Kristus». Men slik dette budskapet ofte kommer til uttrykk i forkynnelsen, sitter mange igjen med en ubehagelig følelse av at Gud er en lunefull herre som krever straff og lidelse for å dempe sitt raseri.

Her er noen slike reaksjoner, hentet fra Vårt Lands spalter i samtaler om tro. «Jeg blir … ikke fristet av tanken på at noen skulle bli torturert og dø for mine synders skyld», kommenterer en om sitt farvel til troen. ”Jeg kan umulig tenke meg at en kjærlig Gud krever en så bestialsk henrettelse for at vi andre skal bli frelst», sier en annen. «Når Gud kunne komme seg til å ofre sin egen sønn, hva kan han ikke komme til å gjøre med meg?» heter det hos en ung kvinne som lurte på om hun skulle bli en kristen. En amerikansk feministteolog setter det på spissen: Tanken om at Jesus «døde for våre synder» viser oss en hevngjerrig Gud Fader som er sint på menneskeheten og ikke kan beroliges før hans eneste sønn blir myrdet for å tilfredsstille ham – noe som plasserer barnemishandling i selve hjertet av kristentroen.

Vi befinner oss i troens aller helligste, og jeg ønsker ikke å støte dem som har tatt imot «ordet om korset» i takknemlig undring, eller å rokke ved en ekte og avklaret tro. Men en viss uro kan være på sin plass. Som kirke er vi nødt til å ta vrengebildene på alvor, for de sier noe om sviktende kommunikasjon og behovet for ny bearbeidelse av forkynnelsens og teologiens språk. Noe av problemet med tradisjonell forkynnelse er at mange prester og predikanter holder seg til et entydig dogmatisk system som utelukkende tolker Jesu død som stedfortredende straffelidelse. Dermed overser de det store mangfoldet av metaforer som Det nye testamente bruker for å tyde det som skjedde, og legger på denne måten til rette for misforståelser.
Les hele saken i STREK 02/2009