Kissingers nye atomvåpendrøm

«A world without nuclear weapons»: Det skapte bølger i hele det utenrikspolitiske establishment i USA da Kissinger, Sam Nunn og to andre prominenser i januar 2007 under dette mottoet lanserte sin versjon av Nei til atomvåpen. I en kronikk i Wall Street Journal argumenterte kvartetten offensivt for at atomvåpen er et foreldet instrument i sikkerhetspolitikken. Ved sin blotte eksistens spiller atomvåpenprogrammene et grusomt kort i hendene på terrorister og kjeltringstater, hevder de.

I en oppfølger-artikkel et år senere, fremla gruppen en serie konkrete steg i et maratonløp mot en verden tømt for a-våpen.

– For Guds skyld. La oss nå endelig forstå at den kalde krigen er over, sa tidligere senator Sam Nunn, under et gallaseminar ved Stanford University i oktober i fjor. Senatoren var på 70– og 80-tallet kjent som en bunnsolid atomvåpendrager. Det siste tiåret har demokraten Nunn foretatt en langsom, sikkerhetspolitisk kuvending – med ringvirkninger som har sendt ham høyt opp på listen over favoritter til Nobels fredspris. Mange mener dessuten at pensjonisten Nunn snart kan være å finne i Washington igjen, den potensielle presidenten Barack Obama kan komme til å hente ham inn som forsvarsminister.

Hamskiftet har lamslått mange av Nunns tidligere disipler.

– De spør meg, sier Nunn, – hvordan kunne du finne på å gå inn for dette?

Ved det samme Stanfordseminaret talte også 70-tallsikonet Henry Kissinger:

– Initiativet er ikke et abstrakt uttrykk for det ønskelige. Vi prøver snarere å skyve frem en liste med spesifikke tiltak, presiserte mannen som på 1970-tallet var den globale venstresidens hatobjekt. President Nixons gamle utenriksminister var kjent for sitt fordekte og hardhendte spill i konfliktsoner som Kambodsja, Øst-Timor, Chile og Argentina.

I tillegg til Nunn og Kissinger, består kvartetten av George P. Shultz, president Reagans utenriksminister og våpendrager, og William Perry, forsvarsminister under Bill Clinton.

Duoen Reagan–Gorbatsjov

Man må minst to tiår tilbake for å sette det overraskende initiativet i perspektiv.

I midten av oktober 1986 møttes den amerikanske presidenten Ronald Reagan og den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov i det historiske Höfdi ved Reykjavik på Island. Midt imellom Washington og Moskva drøftet de – i to samfulle dager – atomnedrustning på europeisk jord. De to presidentene ble ikke enige, men skulle snart møtes igjen. I Washington litt mer enn et år senere, 8. desember 1987, ble det under skrevet en avtale om eliminering av alle landbaserte, kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa. Avtalen, kjent under forkortelsen INF (Intermediate- Range Nuclear Forces Treaty) satte en foreløpig stopper for et våpenkappløp som hadde pågått siden andre verdenskrig. Den bar bud om slutten på den kalde krigen.

Hauker blir fredsduer

Men mot slutten av 1990-tallet gikk nedrustningsarbeidet i stå. I tillegg var det klart at ikkespredningsavtalen (NPT) stadig ble fraveket. Da den kom til i 1968 hadde bare fem stormakter atomvåpen: USA, Sovjetunionen, Frankrike, Kina og Storbritannia. Pr. 2008 vet man at minst tre stater til har atomvåpen: India, Pakistan og Israel. Ingen av disse har underskrevet avtalen. I tillegg har fem land – Sør-Afrika, Brasil, Canada, Argentina og Australia – fremlagt ambisjoner om å begynne med anrikning av uran, angivelig til bruk i sivil kraftproduksjon. I tillegg har man de kraftige mistankene om atomvåpenmotiver hos Iran, og tilfellet Nord-Korea, et skrekkregime med primitive atomvåpen på baklomma.

President George W. Bush har heller ikke bidratt nevneverdig til å dempe atom-spenningene. Han viser stadig til det kjernefysiske riset bak speilet i sine utenrikspolitiske angrep – eksempelvis mot Iran. For tiden fyrer Bush opp en NATO-satsing på det såkalte rakettskjoldet, en ny versjon av Ronald Reagans fallerte Star Wars-program.

I fjor, 20 år etter INF, fant primus motor Sam Nunn og hans meningsfeller ut at det var på tide å vri atomspiralen i en annen retning. Her har særlig Perry og Shultz en god del håndfast erfaring å spille på. William Perry, forsvarsminister i Clinton-administrasjonen fra 1994 til -97, var en pådriver for å tilsidesette datidens Star Warsplaner. Reagans utenriksminister Shultz var på sin side sentral i utformingen av INF-avtalen.

Er det mulig?

Men Kissinger – den 27. mai blir han 85 år – som atomnedrustningens grand old man?

Få, om ingen, hadde så stor innflytelse på amerikansk forsvars- og utenrikspolitikk på 1970-tallet som Kissinger. I sin tid som nasjonal sikkerhetsrådgiver og senere utenriksminister for president Richard Nixon ble Kissinger kjent som en hauk av det kjølige slaget, en mann som stilte hardt mot hardt, både i retorikk og med militærmakt. Ingen kriger av Rumsfeld-typen, riktignok. Kissinger spilte også dyktig på deténte, avspenning, der det var på sin plass, i forhold til Kina og Sovjet. Og i 1973 ble han – til omfattende protester – tildelt Nobels Fredspris sammen med den nordvietnamesiske sjefsforhandleren Le Duc Tho. Begrunnelsen var innsatsen bak en våpenhvileavtale mellom USA og kommunistene i Nord- Vietnam, som havarerte kort tid etter. To av medlemmene i Nobelkomitén trakk seg i protest mot tildelingen. Kissinger var nøkkelmannen bak teppebombingen av Vietnams naboland Kambodsja, der enorme jungelområder ble bombet uten sivile skrupler – for å knekke kommunistgeriljaen Viet Cong. Under Yom Kippur-krigen i 1973 mer enn antydet Kissinger overfor Sovjet at USA ville svare med atomvåpen hvis kommunistene forsøkte å intervenere i Israels disfavør.

På 2000-tallet har dommere i land som Spania og Frankrike forsøkt å få Kissinger anholdt under PR-turneene han har foretatt for å profilere sine memoarbøker. Dommerne har bedt om å få forhøre den tidligere utenriksministeren for hans engasjement og ansvar knyttet til den blodige forfølgelsen av venstreopposisjonelle i land som Argentina, Chile og Brasil.

Realpolitikk

Men i motsetning til mange hauker av det nykonservative slaget er Henry Kissinger en realpolitiker. Sammen med Nunn, Perry og Shultz stiller han nå sin gamle prestisje til rådighet mot atomvåpenspredning, og for atomnedrustning.

Per januar i år, da innlegg nummer to stod på trykk i Wall Street Journal, hadde kvartetten fått med seg profiler som Madeleine Albright, James Baker, Warren Christopher, Colin Powell og Zbigniev Brezinski. Alle har bakgrunn fra fremtredende poster under presidentene etter Kissinger-epoken. I tillegg representerer de en pragmatisk tilnærming til sikkerhetspolitikken.

Nye trusler

Hvorfor har alle disse tidligere utenriks– og forsvarstoppene engasjert seg slik de nå har gjort?

I det første Wall Street Journal-innlegget fra herrene Shultz, Perry, Kissinger og Nunn, skriver de følgende: En gang var atomvåpen nødvendig for å opprettholde den kalde krigens terrorbalanse. Nå er bildet et helt annet. De tidligere stormaktenes lagre med gamle atomvåpen fremstår nå mest som påskudd for land som gjerne vil med i atomklubben. Nord-Korea og Iran blir nevnt. Men mest bekymret er de gamle statsmenn over utsiktene til at atomvåpen kan komme i hendene på såkalte «ikke-statlige» aktører, kriminelle bander, opprørsgrupper og andre som passer i den amerikanske definisjonen av terrorister.

Trusselen om atomterror er ikke ny, den kom til overflaten allerede på midten av 1990- tallet da det ble klart at radioaktivt materiale var på avveie i de tidligere Sovjetrepublikkene og kunne være råmateriale for såkalte «skitne bomber». I 1997 innrømmet Boris Jeltsins tidligere sikkerhetsrådgiver, general Lebed, at KGB på 1970-tallet hadde utviklet en rekke, små kjernefysiske bomber som fikk plass i en koffert. Lebed hevdet også at noen av disse koffertbombene var på avveie. En av verdens ledende eksperter på «ikke-statlige» aktører, Walter Laqueur, mener likevel sjansen for at små kjernefysiske ladninger skal komme i gale hender er liten. Og om så skulle skje er det langt fra sikkert at små aktører vil rå over kunnskaper og muligheter til å til å armere eller bruke ladningene. Laqueur mener dessuten at små aktører vil foretrekke biologiske eller kjemiske våpen fremfor kjernefysiske. De er lettere å få tak i, lettere å håndtere og kan spre død og lidelse over store geografiske områder.

Men Laqueurs argumenter har ikke overbevist tidligere senator Sam Nunn. I 2001 opprettet Nunn, med hjelp fra sin milliardærvenn Ted Turner, den Washington-baserte lobby-stiftelsen Nuclear Threat Initiative (NTI). Nunn, som på 1990-tallet ledet forsvarskomiteen i den amerikanske kongressen, er livredd med tanke på hva slags kjernefysisk materiale som potensielt flyter rundt på den russiske landsbygda.

Et terrorangrep med selv et relativt puslete atomvåpen – eksempelvis en såkalt skitten bombe – ville sette verdens nerver på høykant, påpeker han.

– Hvis en atomladning gikk av i Moskva, New York eller Jerusalem, ville et utall grupper kaste seg rundt og hevde at også de hadde slikt på lager, påpekte Nunn overfor New York Times i februar 2007.

Den psykologiske utpressings- situasjonen ville skape en voldsom forvirring, det ville åpne for en kjede av uhyrlige episoder, mener Nunn. De som overlever vil nages av spørsmålet: Hvorfor gjorde vi ikke mer for å forhindre at slike bomber kom til? Det er denne bondeangeren Nunn vil komme i forkjøpet.

Den tidligere senatoren fikk sine verste mistanker bekreftet i januar 2007 da en russisk fiskehandler, Oleg Khinsagov, ble tatt på fersken i Georgia mens han forsøkte å selge 100 gram anriket uran til en muslimsk kjøper. Pris: Èn million dollar. Ifølge Khinsagov representerte muslimen en «seriøs organisasjon ».

Nunn har mer enn nok av skummelheter å vise til. Siden 1993 har 18 grove tilfeller av atomsmugling blitt stanset, ifølge IAEA. – Men de som blir tatt er trolig de minst sofistikerte – amatørene, hevder Nunn. Bare i det tidligere Sovjetunionen skal det finnes atomstridshoder, uran og plutonium nok til å produsere 40 000 nye atomstridshoder, fordelt over et kolossalt territorium.

Nye nedrustningsforhandlinger

I januar i år kom så innlegg nummer to på trykk. Her er Shultz, Perry, Nunn og Kissinger mer konkrete enn i sitt første opprop. Bakgrunnen for dette innlegget var en konferanse på senhøsten 2007 ved Stanford University i regi av Nuclear Threat Initiative og og Hoover Institute. Konferansen ble arrangert for å markere at det var 20 år siden Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i desember 1987 lyktes i å enes om INF-avtalen. Ved Hoover-konferansen diskuterte man en rekke praktiske grep for å få nedrustning tilbake på agendaen.

I sitt inn innlegg nummer to i Wall Street Journal oppsummerer Shultz, Perry Nunn og Kissinger konferansens resultater i i åtte punkter. Blant annet foreslår de å utvide STARTavtalen fra 1991 (Startegic Arms Reduction Treaty) og forhandle med Russland om et tidlig varslingssystem. De ønsker også å styrke kontrollen med kjernefysisk materiale og styrke arbeidet med ikkespredningsavtalen. Igjen spøker Iran og Nord-Korea i bakgrunnen. Men i motsetning til den sittende administrasjonen i Washington argumenterer deres forgjengere for at samarbeid og styrking av det Internasjonale atomenergibyrået (IAEA) er beste vei å gå. De argumenterer også for at nye nedrustningsforhandlinger ikke har noe for seg med mindre man faktisk har en klar visjon om en verden helt fri for kjernefysiske våpen. Her er Washington-veteranene igjen verken hauker eller duer, men pragmatikere. Slik avslutter de sitt siste innlegg:

– På en måte er målet med en verden fri for atomvåpen som toppen på et veldig høyt fjell. Fra der vi står i dag kan vi ikke engang se denne toppen, og det er fristende å si at vi ikke vil nå den. Men risikoen vi utsetter oss for ved å fortsette å klatre nedover eller å bli stående der vi er, er for stor til at vi kan overse den. Vi må stake ut en kurs mot et høyere terreng, et sted hvor toppen av fjellet vil være synlig for oss.