Hva om Jesus var din finansrådgiver?

Asle Finnseth

Duger Jesus som finansrådgiver på 2000-tallet? Gir han oss brukbare kriterier for plassering av penger?
– Svaret er er ja, langt på vei. Det sier Paul S. Mills, en Cambridge-økonom med doktorgrad på de lange linjer i Bibelens budskap om penger.

I det følgende guider han STREK-leserne inn i en jungel full av avveininger, omstendigheter og åndsmakter: Høyrentekonto? Boligsparing? Aksjefond? Såkornkapital?

– Vi lever i en fallen verden. På området pengeforvaltning finnes det ingen moralsk jomfruelighet, sier Mills. – Krever du noe slikt må du melde deg ut av verden. Men for en kristen er poenget å være i verden, men ikke av den. Og da kommer vi ikke utenom jobben med avveiningene.

Mer enn tiende

Og da er det ikke først og fremst tiende, eller tyvende, Mills er opptatt av. Han utfordrer heller til ransakelse av omstendighetene knyttet til de 90 eller 95 eller 99 prosentene som aktive kirkegjengere ikke gir i kollekter og gaver. Samlet sett utgjør dette betydelige beløp, også i lille Norge. Her er det vanlig å regne ni prosent av befolkningen, rundt 400 000 personer, som «kirkeaktive». Utfra gjennomsnittstall (én husstand = 2,3 personer) utgjør denne gruppen 174 000 husstander. Gitt at husstandene følger det norske gjennomsnittet, besitter de kirkeaktive i Norge til sammen:

  • 61 milliarder kroner i bankinnskudd.
  • 33 milliarder kroner i aksjer, fonds og andre verdipapirer,
  • 350 milliarder kroner i boligverdi.

Alt ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå, 4. kvartal 2007 og tall fra Norges Bank, sitert av Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH).

Dr. Paul Mills mener Jesus ville ha begynt jungelekspedisjonen med å fraråde det tryggeste av alt: Sparing i bank.

Sjelden kompetanse

Paul Mills (43) er en sjelden rase: Han kombinerer en doktorgrad i økonomi fra prestisjeanstalten Cambridge University med betydelige kunnskaper om Bibelen og kirkehistorien. Han har også fartstid som ekspert innen valutaforvaltning i det britiske finansdepartementet.

Avhandlingen hans fra 1995 bærer den provoserende tittelen «Should interest exist?» («Bør det finnes renter?»). I et bredt sveip gjennom de bibelske skriftene og kirkehistorien drøfter Mills her hva den kristne tradisjonen sier om økonomiske systemer og utbyttende finanspraksis, kjent under det gammelmodige uttrykket åger (eng. usury). Økonomen utforsker også hvilke alternativer som tegner seg ut fra en samlet vurdering av de bibelske anvisningene på området: Alternativer der penger ikke er et mål i seg selv, men et redskap du forvalter, et redskap i byggingen av fruktbare relasjoner.

– Å spare i bank er jo som regel å frasi seg det etiske ansvaret for midlene du er betrodd, fremholder Mills overfor strek: – Du får ikke vite hva banken bruker pengene til. Om kapitalen fremskaffer brød eller bomber. Hele ideen med renter – avkastning frikoplet fra risiko – er uglesett i store deler av den kristne tradisjonen, fra Det gamle testamente over kirkefedrene og et stykke etter reformasjonen, sier han på telefon fra Washington D.C. Der arbeider Mills for tiden som seniorøkonom i en av de internasjonale utviklingsinstitusjonene på finansområdet. For å sikre at synspunktene hans ikke må gjennom en PR-messig klarering ved institusjonen, ber han strek om ikke å navngi den.

Penger på Capitol Hill

For tiden arbeider han med en «søndagsskole for voksne» i baptistmenigheten han er tilknyttet i Washington. Navnet på menigheten sier en god del om konteksten: Capitol Hill Baptist Church. Temaet er penger og pengeplasseringer i bibelsk lys.

– Ikke minst i nærmiljøer som vårt trenger vi menigheter som gir rom for Bibelens radikale konfrontasjon med pengekultusen. USA er jo en av de fremste eksponentene for forestillingen om kapitalens autonomi, der kapitalens frie flyt mot maksimal avkastning er «sin egen lov», noe som er hevet over etiske vurderinger. Som kristne trenger vi å øve oss i frihet fra denne «loven» – for eksempel gjennom en disiplin som tienden. Vi trenger en «Declaration of Independence», en uavhengighetserklæring, på det økonomiske området, sier Mills, og legger til: – Du vet, hver gang du gir, og gir raust, forteller du både deg selv og dine omgivelser at «disse ressurene er ikke mine, de er Guds». Du bryter med den åndelig ladede dynamikken som omgir penger.

Universalnøkkel?

Om det finnes noen universalnøkkel til «finansrådgivningen » i evangeliene?

Paul Mills henviser i hvert fall stadig til Jesus-ordene i Lukasevangeliets 16. kapittel, vers 9: «Bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner, som kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt.»

– Her har du budskapet i et nøtteskall, sier Mills. – Penger er til for å brukes, de er et verktøy som skal tøyles. Og målet? Det er å «vinne oss venner», altså å bygge gode relasjoner til våre medmennesker, i pakt med Guds Rikes verdier. Og det hele har et evighetsperspektiv, som hjelper oss til å se pengenes tilmålte verdi. Å gjøre andre godt er den eneste formen for avkastning som er evigvarende.

Mills tilhører en krets av kristne forskere og akademikere med Cambridge-bakgrunn, som i over 20 år har samles månedlig for å drøfte samfunnstemaer i bibelsk belysning. Kretsen har utgitt en lang rekke artikler i serien «Cambridge Papers» (se www.jubilee-centre.org/resources). Her tar enkeltmedlemmer av kretsen for seg – i kompakt format, fire tekstsider, og under mottoet «Towards a biblical mind» – alt fra boligpolitikk via kunstteori og seksualitet til EU-integrasjon og pengeforvaltning.

I 1996 utga Paul Mills et paper med tittelen «Investing as a Christian: Reaping where you have not sown?» (Å investere som en kristen: Høste der du ikke har sådd?). Her drøfter han en rekke forhold, både hva han mener er den indre logikken i de gammeltestamentlige anvisningene til israelsfolket og essensen i Jesu undervisning. Han gjennomgår blant annet lignelsene om talentene og den kloke forvalteren, i tillegg til ordene om den kloke og tro tjener.

Til STREK sier Mills at de 12 årene som er gått siden 1996 – og erfaringene disse årene har brakt – ikke rokker ved innholdet i artikkelen. Her utmynter han følgende bibelske kapital i vurderingen av pengeplasseringer. Først noen generelle prinsipper:

1) Dyrke relasjoner

«Det bibelske materialet er utvetydig her,» skriver Mills: Penger og eiendom er ikke et mål i seg selv. Det er et kraftig verktøy som skal underlegges målet om bygging av kjærlige relasjoner, rettferdige relasjoner. Ikke bare relasjoner i slekt og familie, men også utover i det økonomiske systemet man er delaktig i.

Skal pengene gå slike ærender, understreker Mills, må du vite hvem som gjør hva med pengene du investerer eller sparer. Jo mer overskuelig ringvirkningene av plasseringen er, jo lettere er det å ivareta dette kriteriet.

– Allerede her ser vi hvordan det butter. Når vi i Vesten idealiserer det «effektive finansmarkedet» handler det snarere om det motsatte: Å avskjære denne typen «uvedkommende informasjon» fordi den kan medføre kostnader.

2) Forvalterskap

Temaet ligger der, allerede i skapelsesberetningen og dens følgekapitler: Jorden og alle dens ressurser er Guds. Menneskets plass er forvalterens, en som er betrodd å dyrke og bevare rikdommene i hagen, slik at de blir til glede og overflod for stadig nye livsgenerasjoner. Jesus går videre på temaet i flere lignelser.

I Bibelen måles forvalteren ikke bare på den øknomomiske bunnlinjen. Det er også avgjørende hvordan fortjenesten er skaffet til veie. – Jeg finner ingen avvisning av profitt som fenomen, heller ikke et skikkelig varp. Det avgjørende er hvordan profitten oppstår. Den fordømmes hvis premissene er utbytting av fattige, uærlighet, monopolsituasjoner eller spekulasjon med lånte (andres) penger.

3) Å foregripe fremtiden

Hvordan er fremtidsutsiktene? Hvordan vil tingene utvikle seg? Slike spørsmål veier tungt i de fleste investeringsbeslutninger. Bibelstoffet på dette området ser ingen motsetning mellom det å forlite seg på Guds forsyn og det å være føre var, planlegge hvordan du skal klare å betale dine regninger i kommende år. Samtidig advares det sterkt mot selvsikker spekulasjon som bygger på en forestilling om at man har fremtiden i sitt grep. Da begynner man å leke Gud. Ydmykhet svarer bedre til menneskelivets betingelser, sier Mills, med henvisning til det bibelske materialet.

Slike advarsler impliserer forsiktighet i låneveien. Mills viser først til det elementære: Et lån er noe man er skyldig å betale tilbake. Han mener formaningene særlig rammer et vanlig fenomen i finansverdenen: kortsiktige aksjeraid, finansiert med lånte penger.

Paul Mills blinker også ut mer spesifikke anvisninger:

4) Et (nesten) konsekvent nei til renter

Det er ikke bare ågerrenter Bibelen fordømmer.

– Så langt jeg kan se er det bare ett unntak i fordømmelsen av det å låne ut penger mot renter: lån gitt til folk som ikke tilhører israelsfolket. Logikken er denne, ifølge Mills: Når du gir et rentebærende lån til en person eller et forretningsprosjekt – ofte med pant i låntakerens eiendom – plasserer du nesten all risiko hos låntakeren. Utlåneren sikrer seg en «leieinntekt» på lånekapitalen, uten selv å være særlig eksponert for risikoen i forehavendet. Renten ruller inn, med renters rente. Den foregriper fremtiden, uavhengig av hvordan situasjonen utvikler seg for låntakeren.

I lignelsen om pundene (talentene) omtaler Jesus dette som å «høste hvor du ikke sådde». Det er noe de hardhjertede gjør. I samme lignelse får forvalterne som driver business med midlene – de som faktisk «høster der de sår» – skryt for sin vilje til å satse.

– Fordi det foreligger et unntak fra renteforbudet, tror jeg ikke det vil være bibelsk dekning for å si at renter er noe «iboende ondt», sier Mills til STREK. – Men advarslene mot effektene av rentelogikken er meget kraftige. Renten er en kraftig pådriver for økende forskjeller mellom rike og fattige. Forbudet ble opprettholdt med stor styrke av så vel kirkefedre som Augustin og Ambrosius som Thomas Aquinas; sistnevnte gjør seg stor umake med å forklare hvorfor renter er et uvesen. Kirkens fordømmelse varer helt opp mot 1600-tallet. Etter reformasjonen begynner kirkens posisjon på dette området å rakne; Calvin, for eksempel, åpner forsiktig for rentebærende lån. Men han legger inn ikke mindre enn ni ulike kriterier for at det skal anses som forsvarlig.

– Jeg ser samtidig at det vil være umulig for dagens kristne å forutsette et slikt forbud, da melder man seg ut av verden på en måte jeg ikke tror er meningen. Men hensynene bak Bibelens rentenei skal man ha i mente.

5) Vis vilje til risiko

Som nevnt ovenfor: Det er ikke «den trygge plassering», en økonomisk forsiktighetskultur, som er det bibelske idealet, ifølge Mills. Snarere fremstår det som respektabelt å sette sine penger i arbeid – ta sjanser med dem. Både for selv å tjene på det, og ikke minst med tanke på andres gavn, enten det kommer i form av arbeidsplasser eller evne til å skyte (skatte)midler inn i samfunnsfellesskapet. Hos Jesus knyttes risikoviljen opp mot den mer generelle, «hellige bekymringsløshet» han inviterer mennesker til. Penger er til for å brukes, ikke for å stappes i madrassen. At de kan gå tapt, er en del av gamet. Å investere i lokale gründerprosjekter, for eksempel, forutsetter en tettere relasjon mellom investor og kapitalbruker. I slike investeringer er det helt nødvendig at investoren følger med, ikke bare på hvordan pengene brukes, men på hvordan det går med brukeren. Her er forutsetningene gode for at penger blir et verktøy til bygging av lokal «relasjonskapital».

6) Hamstring, magasinering av penger

Mills mener Bibelen gjennomgående fordømmer alt som smaker av hamstring, enten det gjelder mat, ting eller penger. Underteksten i hamstringslogikken er – som i lignelsen om den dåraktige bonden – at livet sitter i det en eier, at man kan «oppmagasinere» liv, trygghet og fremtid for seg og sine. Slike tanker bryter fundamentalt med at livet er noe Skaperen rekker oss, fra dag til dag. Det er som manna i ødemarken, det lar seg ikke hope opp, legges til side.

Våre sparekonti og fondsandeler: Hvordan står de seg mot sjekklisten?

Mills begir seg nå inn i en «bibelsk forbrukertest. »

A) Å spare/investere i eiendom

Tjener investeringen en aktverdig hensikt? Gavner den dem jeg skal forsørge eller min neste? Det må, ifølge Paul Mills, være testspørsmålet når man plasserer sine midler i boligen, verdisaker eller annen «fast eiendom». Å eie egen bolig vil ofte bidra til lokalt rotfeste, engasjement og stabile livsvilkår for barn og andre svake grupper. En slik plassering har altså mye for seg. Han ser større (bibelsk) grunn til skepsis overfor «luksusinvesteringer»: å skaffe seg dyre gjenstander, gull, kunst eller annet med begrenset «gavnlighet for nesten». Motivet kan være gevinst ved videresalg eller å sikre seg mot inflasjon. – Et av de store ondene med inflasjon er jo at den oppmuntrer til denne typen spekulasjon i verdigjenstander, fremfor mer produktive investeringer.

B) Sette penger i banken

«Setter jeg pengene i banken, gjør jeg i hvert fall ikke noe galt. Der står de trygt. Da er jeg ikke spekulativ.»

– Det er jo ikke uvanlig, heller ikke i kristne kretser, å tenke slik. Men da bryter man med de fleste av kriteriene: Du snur ryggen til kravet om forvaltning og relasjonsbygging, samtidig som du skjermer deg mot risiko. Du sikrer deg en fast «leie» på pengene dine, uten å ane hvordan den hentes inn. Banker flest setter kapitalen i arbeid ut fra følgende devise: høyest mulig avkastning, lavest mulig risiko. Men, påpeker Mills, når pengene står på en bankkonto, har du i alle fall ikke trukket dem ut av det økonomiske fellesskapet – slik tilfellet er når du stuer dem under madrassen. Problemet er samtidig, fremholder Mills, at det kan være krevende for vanlige småsparere å finne mer bibelsk og etisk forsvarlige alternativer. Alternativer som samtidig møter behovet for kloke, økonomiske disposisjoner for fremtiden.

– Man kommer ikke utenom en del pragmatiske avveininger her, mener han.

C) Aksjer

Å kjøpe aksjer i et selskap man har tro på – både økonomisk og moralsk – utløser mange plusspoeng i Mills’ test. Samtidig kan fallhøyden være stor.

På plussiden: Gevinstene (verdistigning, utbytte) kommer som følge av at du satser, du viser vilje til ikke å klamre deg til pengene. Som aksjonær har du en viss innflytelse på selskapets policy. Du kan vise misnøye med å selge deg ut eller ved hvordan du stemmer på generalforsamlingen. Du må holde deg orientert om hva selskapet gjør, om ikke annet via regnskaper og årsberetninger. Du kan altså utøve forvalterskap.

På minussiden: Å stå i enkeltaksjer, som det heter, vil ofte være en økonomisk berg- og dalbane. Bare de færreste kan gjøre det til en økonomisk hovedstrategi. I aksjemarkedet handler det derfor fort om å spre risikoen, å fordele sin plassering på en rekke små poster i mange ulike typer selskaper og markeder. Det er heller ikke uten grunn at aksjer forbindes med gambling: Spekulative oppkjøp for slakting eller videresalg av selskaper – uten nevneverdige hensyn til de menneskelige omkostningene – er en av de kjappeste veiene til gevinst i aksjemarkedet. I praksis forsvinner altså mange av mulighetene for å være en aktiv forvalter. Det krever mer tid og mer kompetanse enn en småsparer har å rutte med.

Mills viser også til andre betenkeligheter: Et hovedpoeng med aksjeselskapet som fenomen, er at aksjonærene ikke hefter for mer enn den kapitalen de har skutt inn i selskapet. Et as kan fort pådra seg gjeld og forpliktelser som langt overstiger aksjekapitalen. Går selskapet over ende, kan du også bli part i en etisk fallitt: Du slipper – langt på vei – å gjøre opp for den gjelden selskapet har pådratt seg. Andre kan ryke på en kjempesmell, mens aksjonærens tap blir relativt små. Du kommer altså i konflikt med det grunnleggende etiske kravet om å betale tilbake din neste det du skylder ham.

D) (Etiske) aksjefond

Å sette penger i aksjefond kan være et alternativ til å fotfølge din personlige aksjepost i ett eller noen få selskaper. Da går du inn i en «pakke» eller portefølje som en profesjonell aktør har rigget til. Fondets profil defineres ut fra hvilken bransje det satser på, nivå på forventet risiko og avkastning, samt tidshorisont.Et hovedpoeng er å redusere risikoen ved å spre investeringene på mange selskaper, samtidig som pengene skal yngle raskere enn de ville gjort i en risikofri plassering i bank. Fondsplasseringer flest gir derfor ikke noen høy score når det gjelder aktivt forvalterskap eller relasjonsbygging. I praksis viser det seg ofte, sier Mills, at store fondsforvaltere velger å selge seg ut av selskaper, fremfor å påvirke gjennom eiermakt.

Det siste tiåret har det imidlertid vokst frem et livskraftig alternativ for småsparere som vil legge etiske føringer på forvaltningen. Sektoren kalles ofte for Socially Responsible Investments (SRI). Her bugner det nå av alternativer, ikke minst i form av aksjefond:

Nei-varianten: Etisk defensive fond, de som styrer unna plasseringer i porno, våpen, alkohol, gamblingindustri eller selskaper som forutsetter barnearbeid eller rovdrift på miljøet.

Ja-varianten: Fonds som aktivt styrer kapitalen inn i selskaper som fronter klimavennlig energi eller bekjempelse av fattigdom, eksempelvis mikrokreditter.

– Men heller ikke slike fond er noen vidunderkur, sier Mills. – Ofte kan det bli noe mekanistisk over anvendelsen av de etiske kriteriene, kapitalen havner fort i gråsonene rundt idealene. Uansett er SRI-varianten et steg i riktig retning for dem som vil legge økt trykk på andre kriterier enn avkastning og risiko.

 

Mer om etisk finans:


LES FLERE SAKER I STREK 03/2008
BLI ABONNENT