Hjemvandrerne

Denne stod ikke her da jeg reiste i morges!

Honoratte Muhanzi Kashale har akkurat kommet hjem fra jobb i kvinneorganisasjonen hun selv har startet. Utenfor huset i Fetsund står en lastebil fullastet av møbler og pappesker.

– I januar drar vi til Kongo for å hjelpe til med å bygge opp landet. Vi har lært mye i Norge og nå vil vi gi noe tilbake, sier hun til Strek.

Honoratte har så vidt åpnet døren før tvillingene Imani og Amani løper mot henne.

– Mamma, mamma!

En mann kommer lydløst inn i gangen.

– Dette er min kjære, Crispin, sier hun og omfavner ektemannen.

Han er forstander i den tverrkulturelle menigheten Oljeberget, et fellesskap de har bygget opp i Oslo.

Ubehagelig sannhet

Imani hopper opp i sofaen og spiller dataspill mens Honoratte forteller om hverdagen i byen Bukavu i Den demokratiske republikken Kongo på 1990-tallet.

– Etter å ha jobbet i hjelpeorganisasjonen Oxfam, startet jeg organisasjonen Aksjon for full utvikling av kvinner. Jeg arbeidet med å styrke kvinner og gi dem mikrokredittlån slik at de kunne tjene penger til familien, sier hun og kysser Imani på pannen.

I november 1996 til mai 1997 var Kongo herjet av krig. Honoratte ble invitert til å reise rundt i Canada og fortelle om situasjonen.

– Mediene meldte at det var en borgerkrig, men det var ikke sant. Soldater fra Uganda, Rwanda og Burundi trengte inn i Kongo med støtte fra Vesten. De var ute etter mineralene, krigen dreide seg om økonomi, forteller hun. Og da jeg kom tilbake var jeg så stolt over at jeg hadde fortalt sannheten!

I det kongolesiske regjeringsapparatet var de ikke fullt så fornøyde. Crispin Kashale, som var borgermester i Bukavu på den tiden, fikk stadig spørsmålet: «Vet du hva kona di reiser rundt og forteller?»

Etter hvert sa opprørssoldatene: «Vi skal ta oss av deg», forteller Honoratte.

Mange mennesker som hadde fått lignende beskjeder, var blitt likvidert. Derfor flyktet hun til Kenya en septembernatt i 1998 sammen med den tre år gamle sønnen og den åtte år gamle datteren.

– Vi fant husly i et elendig lokale i Nairobi, og gjorde det vi kunne for å klare oss. Jeg sa til meg selv: «Livet handler om valg, jeg må velge å overleve.»

Honoratte endte opp med å hjelpe andre kongolesiske flyktninger i Nairobi med å gjøre det samme.

Ordfører i husarrest

Hjemme i Kongo nektet Crispin å samarbeide med opprørerne, og ble satt i husarrest i en måned. Etter fem dager flyktet også han til Nairobi, og ble gjenforent med familien. Der ble han venn med en av de ansatte ved den amerikanske ambassaden. Vennen gjorde alt han kunne for at de skulle få flytte til USA. Men slik gikk det ikke.

– En morgen fikk jeg et syn. Jeg var sendt til et land som heter Kongeriket Norge, forteller Crispin forundret.

– Disse ordene fantes hverken på fransk, swahili eller engelsk; jeg forstod ingenting.

Samme dagen ble han kalt inn til et intervju ved FNs høykommissariat for flyktninger, med tilbud om å flytte til et nytt land.

– På papirene som lå foran meg sto det Kongeriket Norge. Da var jeg sikker, vi skulle til Norge.

25. januar 2000 landet de fire kongoleserne på Gardermoen. Familien fikk et hus i Sarpsborg, tv og penger, men den ytre tryggheten hjalp ikke på den indre uroen.

– Jeg hadde sett for meg at vi skulle få mye kjærlighet og omsorg, men plutselig var vi alene, sier Honoratte. – Barna gråt og spurte: «Hvorfor er vi alene?» De følte at det ikke var flere som dem her.

Familien begynte å gå i en pinsemenighet.

– Hver eneste søndag fikk jeg de samme fem spørsmålene: Hva heter du? Hvor kommer du fra? Hvor lenge har du vært her? Trives du? Når skal dere reise tilbake?

– Når jeg kom hjem til huset vårt, gråt jeg. Vi hadde jo ingenting å reise tilbake til.

Etter fem måneder brant huset i Sarpsborg, en kokeplate tok fyr mens Honoratte laget middag. Alt de hadde med seg fra Kongo, ble ødelagt.

Lyset skinte i mørket

I nærmiljøet møtte Honoratte andre flyktningkvinner som slet i møte med nytt språk og ny kultur. Hun inviterte dem til bønn i kirken hver uke. Troen ga dem et løft.

– Jesus hjelper oss å gå gjennom vanskelighetene, i stedet for å flykte fra dem.

Gradvis vendte den indre gløden tilbake. I 2003 startet Honoratte Bibi Amka, som arbeider med å styrke flyktningkvinners selvfølelse, og derigjennom styrke deres familier. Det gir gode ringvirkninger i samfunnet, mener hun.

Crispin skaffet seg jobb som vaskehjelp og lagermedarbeider før han tok buss- og lastebilsertifikatet. Etter hvert fikk han jobb i Posten.

I 2003 flyttet familien til Fetsund, der livet har gått seg til. Familien har fått mange gode venner og blitt betraktelig større. Honoratte og Crispin har syv barn nå. Den eldste datteren, som var åtte da de flyktet, studerer statsvitenskap.

Rett over nyttår låser Honoratte og Crispin døren til huset i Fetsund for siste gang. De reiser til Kongo, med norske pass og statsborgerskap. Fra ett hjemland til et annet.

– Å være flyktning er en del av livet. På samme måte som jeg tror Jesus lærte mye om snekkerarbeidet av sin far da han var flyktning, har vi lært mye i Norge. Nå må vi reise tilbake til Kongo og hjelpe til med å bygge opp landet ved å bruke all den nye kunnskapen og erfaringen vi har fått, sier Crispin.

De planlegger blant annet å starte en barnehage og et kommunikasjonssenter, og å jobbe med menighets- og kvinnearbeid.

– Folk tror vi er gale som flytter fra verdens beste land til et av verdens verste land. Jeg tror ikke det blir lett, men Gud har lovet å være med oss.

Honoratte Muhanzi Kashale er usikker på hvor risikabelt det er å reise tilbake.

– Opprørsstyrkene som ville ta meg, er ikke lenger operative, men situasjonen i landet er anstrengt. Vi vet ikke hvordan folk vil reagere når de får vite at vi har bodd i et rikt land.

De fem barna som blir med til Kongo er to, fem, ni og elleve år.

– Vi har lovet ungene at hvis det er farlig for dem der, så reiser vi tilbake til Norge.

Hun gleder seg til jul i Kongo.

– Det blir spennende å feire jul med familien igjen, og meningsfullt å besøke de syke og de fengslede og få dele gleden om Jesu fødsel med dem, sier hun.

– Ungene skal også få oppleve julaften som i Norge. De er norske, og det skal de få lov til å være.