Erkebiskop Romeros motvillige omvendelse

I mars 2010 vil historien om Romero – erkebiskopen som trosset dødstruslene og frontet de fattiges sak i El Salvador – berøre nye millioner. På den 24. mars, dødsdagen hans, vil kulten rundt «San Romero» bølge igjen, fra brennpunktet rundt katedralen i hovedstaden San Salvador og ut over hele det amerikanske kontinentet. Sannsynligvis vil portrettet av nasjonalhelten – i Che Guevarastil – bli sprayet på nye vegger, det vil vaie over prosesjonene, rundt om på plazaene vil kirkelederen som ga sitt liv for de fattiges sak bli hyllet i store bokstaver.

Hvem var han, Óscar Alfonze Romero?

Mannen som både pavestolen og aristokratiet i El Salvador trodde var en trygg brems mot frigjøringsteologi og folkelig mobilisering?

Opprøreren som samtidig var alt for åndelig, alt for lojal mot Roma, til å la seg fange i de frigjøringsteologiske sjablongene?

I dette nummeret av STREK får mennesker som opplevde ham på nært hold legge en mosaikk av motsetningene og hengivelsen som ble til gudsmannen Romero. Dels gjennom utdrag fra den ukonvensjonelle biografien til journalisten María López Vígil, Monseñor Romero: Piezas para un retrato (UCA Editores, San Salvador). Dels gjennom biter og bilder formidlet til STREK-fotograf Emanuel Eriksson under en reise til El Salvador i sommer.

En pekefinger mot pannen

Landsbyen Ciaudad Barrios våknet fra sin bondske søvn så fort solen stakk hodet opp over horisonten.

«Biskopen kommer!»

San Miguels aller første biskop, Juan Antonio Dueñas y Argumedo, skulle komme påvisitas.

«Mamá,» sa Óscar, som fremdeles var en liten gutt, «hvorfor kjøper du ikke en ny skjorte og et par bukser til meg så jeg kan gå avsted og treffe ham?»

Niña Guadalupe de Jesús fikk de nye klærne klar slik at sønnen var pen og presentabel. Og gutten fulgte biskopen omkring, her, der og overalt, på alle hans runder. Biskopen var mektig imponert over ham.

«Óscar, kom hit!», ropte biskopen, i alles påsyn.

«Ja, Monseñor?»

«Si meg, hva vil du bli når du blir stor?»

«Vel, jeg … jeg vil gjerne bli prest!»

Da hevet biskopen den kraftige pekefingeren sin og pekte rett mot Óscars panne.

«Du kommer til å bli biskop!»

Etter at han på denne måten hadde stemplet guttens skjebne, dro biskopen tilbake til huset sitt i San Miguel. Og landsbyen Ciudad Barrios falt tilbake i sin døs.

Femti år senere tok Monseñor Romero seg til pannen og fortalte meg: «Jeg kan fremdeles kjenne fingeren hans, akkurat her.»

–Carmen Chacón

Klamret seg til veggene

Jeg likte ham ikke. Han var en ubetydelig figur, en skygge som gikk forbi og klamret seg til veggene. Jeg vet ikke hvorfor, men da han kom til San Salvodor besluttet Fader Romero at han skulle bo på presteseminaret San José de la Montaña. Jeg var del av et jesuittisk fellesskap som bodde der. Men han spiste aldri måltidene sine sammen med oss. Han gikk ned til spisesalen til andre tider for å unngå å løpe inn i oss. Det var tydelig at han unngikk oss med vilje, og at han var kommet til presteseminaret full av fordommer.

Vi så ham aldri delta i noe som lignet menighetsarbeid. Han hadde ikke noe prestegjeld. Og han gikk ikke på prestemøtene. Hvis han gikk dit, pleide han å gjemme seg i et hjørne, og han sa aldri et ord. Han var redd for å møte de mer aktive prestene som holdt på å bli radikalisert på grunn av alt som skjedde i landet – og det var mye! Han foretrakk å holde seg på kontoret, begravd i papirer. Eller å gå gjennom gangene kledd i den sorte prestekjolen mens han ba breviariet.

Ikke lenge etter at han ankom San Salvador, hadde vi et prestemøte som var en virkelig vekker! Alt gikk nå i et høyere gir og ble mer radikalt. Planer, møter, samlinger – tusen ting var planlagt! Han holdt seg i utkanten av alt dette. Senere begynte han å ta parti – mot oss. –

Salvador Carranza, jesuittprest som arbeidet sammen med Rutilio Grande – en venn av Romero – Aguilares.

Og sånt gjør gode, kristne mennesker?

«Som lærere tar dere parti i alt for stor grad!» Dette var det MonseñorRomero oftest sa til oss når vi snakket om arbeidet på Los Naranjos-senteret. Han hadde omsider latt oss åpne det igjen. Noen ganger brukte han en annen type argument:

«Jeg har hørt at regjeringen også er bekymret over denne formen for undervisning.»

«Regjeringen?», sa jeg. «Hvem er det som bør fortelle meg hva som er den rette lære? Regjeringen eller min biskop? For hvis det er regjeringen, har jeg ikke bruk for deg. Men hvis det er deg, så bryr jeg meg ikke om hva regjeringen sier!»

Man visste aldri hvor man hadde ham. Han klarte ikke å ta et standpunkt og handle deretter. Helt fra begynnelsen var det slik at så fort jeg eller noen andre nevnte Medellín for ham, ble mannen så nervøs at det rykket i ham. Munnviken begynte å dirre. Den skalv og skalv, og han klarte ikke å forhindre det.

Men han lærte likevel. Han lærte av virkeligheten.

Han begynte å skjønne at campesinoene som kom for å arbeide med kaffehøsten på plantasjene måtte sove på fortauene, strødd utover plassen, skjelvende av kulde.

«Hva kan vi gjøre?» spurte han en dag.

«Monseñor, du kan løse problemet. Se på det store gamle huset der skolen var før. Få det åpnet!»

Han åpnet det. Romero gikk omkring og snakket med campesinoene. Det var slik han begynte å få øynene opp for at problemene vi hadde fortalt ham om, ikke var noe vi selv hadde funnet på.

«Fader,» sa han til meg en dag, «hva dreier det seg om, dette ’hjelper-systemet’?»

«Formennene, enten de er på kaffe- eller bomullsplantasjene, registrerer et visst antall arbeidere på lønningslistene, men de skriver alltid opp færre enn de trenger. Hva gjør de så? De ansetter alle som kommer for å jobbe, men bare som hjelpere. Og hjelpere får bare betalt for vekten av kaffe- eller bomullssekken de har plukket, og får ikke mat, og hvis de arbeider på søndager, får de ikke betalt …»

«Men hvorfor gjør de det?»

«Fordi de sparer masse penger på den måten, og det er alltid billig arbeidskraft tilgjengelig. Trengende campesinoer er det nok av, og det er alltid en avling å høste, så de har det perfekte opplegget.»

«Men hvordan er det mulig for gode kristne mennesker å gjøre noe sånt?»

«De gjør sånt, og mer til! Vet du hvordan disse kristne som er så gode venner av deg gjør opp for lureriet? Med små julepresanger. På en av plantasjene, hvor noen nære venner av deg bor, vet du hva de ga til arbeiderne sine, de som hadde fått ryggen svidd som skinkesvor i solen? Et sett undertøy verdt tre colones! Tre colones er det samme de daglig sparte på hver og en av dem når de ikke ga dem noe å spise!»

«Det er ikke mulig, fader …»

Jo mer jeg fortalte, jo tristere ble han.

«Monseñor, hvorfor går du ikke til plantasjen til denne andre vennen din ... Gå og finn ut av det på egen hånd.»

Han gikk.

«Du hadde rett, fader,» sa han til meg da han kom tilbake, «men hvordan kan så mye urettferdighet være mulig?»

«Monseñor, all denne urettferdigheten er nettopp det de snakket om i Medellín.»

«Medellín, Medellín …»

Han lyttet til ordet og gjentok det for seg selv. Og leppen skalv ikke. Etter den dagen så jeg aldri de rykningene igjen.

Juan Macho, prest tilknyttet pasjonistordenen, som arbeidet i Jiquilisco

Så krysset han grensen

Plassen var overfylt. Mer enn 100 000 mennesker var til stede. Mange som i årevis hadde hatt et fjernt forhold til kirken fant tilbake til troen sin den dagen.

Drapet på Rutilio, og budskapet som ble gitt på denne ene messen var som alarmklokker – de fikk folk til å våkne.

Da messen begynte, la jeg merke til at Monseñor Romero svettet , han var blek og nervøs. Og da han tok fatt på prekenen, gikk det tregt, og helt uten hans vanlige veltalenhet. Det var som om han nølte med å gå gjennom den døren i historien som Gud hadde satt åpen. Men etter fem minutter følte jeg at Den hellige ånd kom over ham.

«Jeg vil i dag få lov til å takke i all offentlighet, her foran erkebispesetet, for den samlede støtten som er blitt uttrykt for evangeliet, og for disse våre elskede prester. Mange av dem er i stor fare, og akkurat som fader Grande, risikerer de selv det største offer …»

Da Rutilios navn ble nevnt, brøt tusenvis av mennesker ut i applaus.

«Denne applausen bekrefter den dype glede mitt hjerte føler når det tar erkebispedømmet i besittelse. I et forenet presteskap føler jeg at mine egne svakheter og mangler utfylles og vokser til styrke og mot. Hver den som rører en av mine prester, han rører meg. Og da får de med meg å gjøre!

Tusenvis applauderte, og du kunne se at han ble sterkere. Det var da han krysset terskelen. Han gikk gjennom døren. For som du vet, det finnes en dåp ved vann og en dåp ved blod. Men det finnes også en dåp ved folket.

– Inocencio Alas, prest som engasjerte seg i de jordløse bøndenes situasjon i Suchitoto-området

Blod på bispedrakten

Likhuset Isidro Memendes var berømt. Det var dit man sendte likene etter at de var blitt funnet, på gaten, i grøfter eller på søppelplassene i San Salvador. I perioder var det seks, syv eller åtte av dem hver dag. Søppelbilene pleide å plukke dem opp og la dem ligge der til noen kom for å identifisere dem. Av og til var det ingen som kom. De var redde for represalier.

Det var dit Fader Octavio og de fire guttene var blitt ført etter at Nasjonalgarden hadde drept dem i El Despertar. Nyheten spredde seg raskt gjennom nabolaget. Jeg gikk dit med faren min, Beto, som hadde vært venn av Fader Octavio siden jeg var en liten jente. Vi gikk til likhuset for å lete etter våre døde.

De militære hadde sperret av inngangen. Monseñor Romero kom samtidig som oss, og gikk rett inn, oppløst av sorg.

«Hvor er de? Hvor er de?»

Ingen stoppet ham eller noe sånt. Vaktene sto bare i døren og så på, nysgjerrig fulgte de erkebiskopen på vei inn i et spøkelseshus som dette. Vi gikk inn etter ham.

Gulvet var en eneste stor blodpøl. Alle fem lå der, kastet på gulvet. Blodet rant fra dem fremdeles. Rundt dem sto noen av folkene fra El Despertar som hadde kommet før oss.

«Hvor er Octavio?»

«Her, Monseñor. Det er ham.» De pekte ham ut.

Det var umulig å se at det var ham. Kroppen var helt flat, ansiktet ødelagt i den grad at det så ut som om han ikke hadde noe ansikt. Jeg hadde sett Fader Octavio hjemme hos oss mange ganger når han spiste middag med faren min ... og jeg kunne ikke engang kjenne ham igjen.

Monseñor Romero knelte på gulvet og holdt rundt det knuste hodet. «Det kan ikke være sant.

Dette er ikke ham. Det er ikke ham …»

Tårene strømmet fra Romeros ansikt mens han holdt ømt rundt ham.

«De kjørte over ham med en tank og knuste hodet hans, Monseñor.»

«Jeg kan ikke tro at de er så grusomme,» sa han.

Vaktene kikket inn gjennom døren. Romeros bispedrakt var dekket i blod, og han gråt mens han vugget Fader Octavio i armene.

«Octavio, min sønn, du har fullført ditt oppdrag. Du var trofast … »

Marichi kom inn, fullstendig fortvilet.

«Du har ikke et kamera, vel?» spurte Monseñor.

«Ikke her. Hjemme.»

«Gå og hent det. Ta bilder av Fader Octavio for meg, med ansiktet sånn som dette, akkurat slik de forlot ham.»

– Carmen Elena Hernández, støttespiller i utviklingen av basiskommuniteter tilknyttet den katolske kirken i El Salvador

«Horesønn»

Hver morgen mottok Silvia og jeg all posten hans. Vi åpnet den for ham, gikk gjennom den og sendte den videre til ham for å se hva slags svar han ville gi på det enkelte brevet.

Fra tidlig i 1979 hadde han med jevne mellomrom begynt å motta truende brev. Også dem sendte vi videre til erkebiskopen. De beskyldte ham for alt som skjedde i landet: hver eneste streik, hver eneste demonstrasjon, hvert eneste geriljaangrep. De kalte ham de verste ting, og ga ham en frist til den-og-den dato med å slutte å preke som han gjorde. Hvis ikke skulle de drepe ham, sa de.

Det var fornærmelser, stygge ord, anklager – tarvelig, alt sammen. «Horesønn, vi skal drikke blodet ditt!» Sånt sto det. Eller: «Vi skal knuse deg i småbiter », «dine dager er talte» og andre ting som jeg ikke engang vil gjenta.

Andre brev kom uten ord – bare et hakekors eller en hvit hånd over et sort stykke papir. Vi forsto allerede da at dette var en dødsdom. Det hendte det ikke var bare to eller tre slike anonyme brev på en dag, men en hel håndfull!

– Maria Isabel Figueroa, medlem i «pequeña communidad», en gruppe som bisto i utviklingen av basiskommuniteter tilknyttet den katolske kirken i El Salvador

«Jeg har ikke lyst til å dø»

Det var fullmåne. En svak vind ga en liten luftning etter en varm dags arbeid. Vi kom utslitt tilbake fra en dag med besøk rundt i lokalsamfunnene. Vi skulle tilbake til San Salvador. Barraza kjørte, og jeg satt i baksetet sammen med Monseñor Romero. Jeg skulle forlate landet neste dag. Dette var siste gang jeg skulle være sammen med ham, og kanskje det var derfor jeg våget å spørre:

«Monseñor, jeg har hørt mange mennesker si at du må ta vare på deg selv. Har det kommet flere trusler?»

«Ja, det har det. Hver dag kommer det flere, og jeg tar dem veldig alvorlig … » Han var stille noen øyeblikk. Jeg følte at det kom en slags nostalgi over ham. Han lente hodet bakover, lukket øynene halvt igjen og sa til meg:

«For å si det som det er, doktor, har jeg ikke lyst til å dø. Jeg har aldri elsket livet så høyt som nå! Og jeg tror ærlig talt ikke jeg var skapt til å bli martyr. Jeg føler ikke noe slikt kall. Hvis det er dette Gud ønsker av meg, så selvfølgelig, da er det ikke noe jeg kan gjøre. Jeg vil bare at omstendighetene rundt min død ikke skal etterlate noen tvil om hva mitt virkelige kall er: å tjene Gud og å tjene folket. Men jeg vil ikke dø nå. Jeg vil ha litt mer tid …»

– Dr. Jorge Lara-Braud, presbyteriansk pastor og prestelærer fra USA som besøkte El Salvador en rekke ganger. Lara-Braud traff Romero få dager før han ble drept.