En følelse av Gud

– Få høre dere!

Paul Arve Grønseth strekker hals mot mikrofonen. Lar strengene få gjennomgå mens han skuer ut over pinsemenigheten Filadelfia i Oslo.

Scenen er uvanlig vanlig denne dagen. Lyskasterne med farger er lånt ut. Bandet består bare av bass, gitar og trommer. Men menneskene i salen synger med likevel. Sittende. Noe avventende.

Så reiser ei jente seg. Løfter forsiktig én hånd og svaier lett som en værhane i flau bris. Så løfter hun én hånd til. Beveger seg som om hun plukker epler i høyt tempo.

– Vi reiser oss, sier Grønseth.

I dag er han lovsangsleder. Han skal snart forklare hva det innebærer for ham. 25-åringen har et reflektert forhold til rollen han har tatt på seg. Likevel vegrer han seg litt for å snakke om det.

– Lovsang er noe av det mest omdiskuterte i Norge de siste ti årene. Å si noe lurt om det, er som å sitte i fengsel etter Mandela, sier han.

Tone av lovsang

Men først: Mennesker har gjennom alle tider sunget lovsanger til Gud. Israelittene brøt ut i lovsang da egypterne druknet i Rødehavet. Det er den første gangen ordet brukes i Bibelen. Deretter går det en tone av lovsang gjennom historien fra Davids harpe, via Silas og Peter i fengselet, munkene i den tidlige kirken, Bach foran orgelet i Leipzig og Åge Samuelsens gitar, til Ungfila og moderne lovsangsledere som Paul Arve Grønseth, David André Østby og Rudi Myntevik.

– Egentlig kan du definere lovsang så vidt du bare vil. Lovsang kan være å synge til Guds ære. Eller enda videre, leve et liv til Guds ære. Men i dag forbinder vi det ofte med en viss type musikk i menighetene, sier Tove Rustan Skaar.

Hun er konstituert rektor ved Høgskolen i Staffeldtsgate og har skrevet boka Inn i tilbedelsen – Den nye lovsangstradisjonen, hvor hun ser nærmere på framveksten av en ny type lovsang.

Kort levetid

Skaar forteller at den moderne lovsangen kjennetegnes ved at sangene har et populærmusikalsk uttrykk, og tekstene er gjerne nyskrevne og umiddelbart forståelige. Stor produksjon gjør at mange miljøer har egne sanger, men med kort levetid, for de brukes så mye at sangene må skiftes ut ofte.

– Lovsangen ledes som oftest forfra, ikke fra et galleri eller orgel. Denne engasjerte lederrollen er noe unikt i moderne lovsang. De som står der framme har mye større frihet til å påvirke hvordan lovsangen blir i salen, sier Skaar.

Påvirkningen foregår gjerne ved variasjon i intensitet og lydnivå, eller avbrudd for bønn. Et annet kjennetegn ved moderne lovsang er at teksten nesten utelukkende vises på skjerm, og at menigheten står og oppfordres til å uttrykke seg fritt.

Det som likevel i størst grad skiller moderne lovsang fra tidligere lovsangstradisjoner, mener Skaar, er forventningen.

– Det forventes at det skal skje noe med forsamlingen og den enkelte. At en skal komme inn i Guds nærhet og merke noe i atmosfæren, sier Skaar.

Moderne lovsang har sin rot i de karismatiske miljøene på 1980-tallet. I dag dominerer sjangeren ungdomsmiljøer på tvers av de fleste kirkesamfunn, og har bred oppslutning hos alt fra Misjonssambandet til Vineyard.

Men måten lovsangen har nærmet seg populærmusikken på, vinner ikke gjenklang i alle miljøer. Retreatleder Peter Halldorf er bekymret.

– Mange av vår tids gudstjenester har i høy grad blitt et speilbilde av den rådende populærkulturen, som vi legitimerer med troen på at det går an å skille mellom form og innhold.

Halldorf tegner opp et bilde av hva som ville skjedd hvis en kristen fra 500-tallet hadde gått inn på et møte i en evangelikal kirke i Vesten i dag.

– Han ville antakelig kjent seg mer igjen i en muslimsk moské. Det kan høres støtende ut, men det er verdt å tenke på, sier Halldorf.

Pendelen svinger

Paul Arve Grønseth strekker ut armene. Ansiktet er inderlig, nesten forpint. Han synger: «Store Gud, vi lover deg, priser høyt din makt og ære. Stemmer opp fra jorderik, evig sang med englehære.» Salen er med nå. Denne kan de. Bak trommeslageren danner stearinlys et hjerte. På veggen står det «Jesus» med sølvgrå bokstaver.

Som tidligere nevnt: Nå er Grønseth lovsangsleder. For ham innebærer det å male Jesus for mennesker med musikk. Slik at når de går fra møtet, så skal se klarere hvem Jesus er. Nordvestlendingen står bak sanger som synges i mange menigheter i Norge i dag, som «Ære» og «Alt til deg».

– Hva er det som skiller norske lovsangsledere som deg, David André Østby og Rudi Myntevik fra lovsangstradisjonen som var før dere?

– Jeg tror det før var et større emosjonelt fokus på at Jesus skulle komme og møte oss, sier Grønseth.

Han ser for seg en pendel som tidligere har svingt fra dogmatiske salmer til følelsesladde viser. Nå tror han pendelen så smått er på vei tilbake igjen slik at det kan bli rom for begge deler: Både å hengi seg til Gud og øse ut det som ligger på hjertet, og en undervisning i sangene om hvem Gud er og hva han har gjort.

Grønseth tror det kommer av at man har blitt mer bevisst på at vi husker sangene bedre enn prekenen når vi drar fra et møte eller en festival. –

Det gjør at vi som lovsangsledere er blitt vår generasjons teologer. Det er et stort ansvar, for jeg er med på å forme gudsbildet til ganske mange mennesker, sier han.

Han føler han har lyktes mer hvis han får noen til å stoppe opp og tenke seg om en gang til hvem Gud er, enn å se hundre hender i været og en sal som koker.

– Hvis vi alltid er i hengivelsens syvende himmel, tror jeg det er tegn på at vi aldri egentlig strekker oss lenger for å forstå Gud, sier han.

Språk for følelsene

Dette kan professor Leif Gunnar Engedal ved Menighetsfakultetet nikke bekreftende til. Han har arbeidet med religionspsykologi og frykter at opplevelsen av Guds nærvær kan knyttes for tett opp til en bestemt atmosfære eller situasjon.

– Moderne lovsang kan skape en form for stemning som sikkert er god å kjenne på, men det bør ikke settes likhetstegn mellom gode følelser i lovsangen og Guds nærvær. Når Gud kommer nær, kan vi like gjerne oppleve utfordring eller smerte. Alt vi har blir nakent og bart, og det kan føde både glede og fortvilelse.

– Hvordan kan vi vite om det er Gud vi erfarer eller bare gode følelser?

– Det er tusenkronersspørsmålet. Og det er spesielt krevende å vite hvis vi er lite kjent med følelsene våre. I alle fall er det sentrale testspørsmålet dette: Styrkes kjærligheten til Gud og min neste, og min vilje til å kjempe for rettferdighet og rett i verden? I lovsang er det absolutt mulig å bli følelsemessig forført eller manipulert og forveksle disippelskap med gode følelser. Jeg stiller spørsmål ved om de som leder lovsangen alltid er modne eller innsiktsfulle nok til å se hvilke prosesser de kan sette i gang hvis de ikke er edruelige.

– Kan lovsang skape en slags berøringsavhengighet?

– Det er første gang jeg hører det ordet. Men jeg er ikke i tvil om at det kan være utbredt i norske menigheter. Det har å gjøre med at mange i vår kultur er underernært på følelsesmessig liv. Vi har ikke et språk for følelsene våre, og er ikke vant til å gi uttrykk for dem.

– Hva kan man gjøre med det?

– Det er jo bare én løsning på det, om enn banal: Snakk med hverandre om det dere opplever i lovsangen. Still de åpne spørsmålene: Hva opplevde du? Vi sto ved siden av hverandre, rakte opp hendene våre, og følte noe godt – men hva var det? Hva kommer vi i kontakt med? Hvilket liv motiverer det meg å leve? Det er så lett å bare male en overskrift om at det er så deilig med lovsang. Men vi må våge å utforske og undersøke hva vi opplever, sier Engedal.

Plastikkhekker

En jente skifter stilling. Setter seg opp på knærne og legger håndflatene på lårene. Sammen med to tusen mennesker fra hele verden sitter hun på gulvet og synger. Luften er tett, men ikke ubehagelig. Alle ser samme vei, fram mot en tom scene drapert i hissig oransje.

På en fem meter bred stripe som strekker seg gjennom hele salen, skilt av grønne plastikkhekker, sitter hvitkledte munker. Brødrene bytter diskré på å lede lovsangen. Mikrofoner er spredt langs den midtre delen. Ingen ser hvem som leder.

– Veni creator spiritus!

Vi er i Taizé, en økumenisk, kristen munkeorden i Burgund i Frankrike. Kommuniteten er kjent for sin enkle og repeterende lovsang. Hvert år strømmer 100.000 ungdommer til området for å ta del i en gammel lovsangstradisjon uten stort band og engasjerte lovsangsledere på scenen.

De fleste sangene er på latin, men også franske, tyske og engelske sanger blir sunget. Lovsangen blir avbrutt midtveis. Etter sju-åtte minutter med stillhet, fortsetter den. Selv etter at brødrene er gått, sitter folk igjen og synger de enkle sangene om og om igjen.

Ikke wagnersk

I en hage i full blomst, mildt skjermet for innsyn, sitter en sjenert mann og strever med å avgjøre hvordan han skal holde hendene sine. I bakgrunnen har en gruppe nonner fra Kina bibelgruppe. Broder Jean Marie er opprinnelig fra New York og heter John. Men det navnet var opptatt da han kom til Taizé som 22-åring for 27 år siden. Nå er han en av sanglederne i samfunnet som teller rundt 100 brødre.

– Tilbedelsen må reflektere noe av Guds skjønnhet, og da står sang i en særstilling der. Det er vakkert når mennesker synger. Hvis sangene er for kompliserte, synger ikke folk. Derfor må det være enkelt.

At han leder lovsangen, betyr ikke at han står på scenen.

– Vår erfaring er at hvis folk skal gå inn i en meditativ bønn, er det viktig at det ikke står noen på scenen eller at folk ser hvem som leder sangen. Vi kan heller ikke ha for mye vibrato på stemmene våre eller synge på en wagnersk måte. Da tar vi for mye plass. Vår oppgave er å ta mennesker pent i hånden og la dem oppdage nye ting, sier munken.

Broder Jean Marie har skrevet nesten 30 av sangene som brukes i kommuniteten. De fleste sangene skriver han om våren. Da setter han seg foran pianoet, men spiller ikke. Han begynner med ordene. Enkle setninger som ligger tett opp til Bibelen eller sier noe essensielt om Gud. Passer på at setningene ikke blir for lange. Målet er at folk kan legge sangboka til side og synge fritt etter å ha sunget seg igjennom tre ganger.

– Lovsang handler ikke om å skape en god atmosfære, men om å la Guds ord bli en del av seg, sier broder Jean Marie.

Når ordene er klare, begynner han å lete seg fram på pianoet. Ser etter ordenes musikalitet, lager en melodi og bygger den ut med harmonier. –

Hvor viktig er lovsangen for Taizésamfunnet?

– Jeg tror ikke du kunne forestilt deg dette stedet uten lovsangen. Men hvem vet, kanskje sangene våre burde vært annerledes. Vi er klare på at vi ikke skal skape noe som skal vare evig, og leter hele tiden etter nye uttrykk. Men vi står i en lang tradisjon og kontinuitet, og skaper ut fra det. Bare Gud skaper ex nihilo.

Åndelig kokong

Munkenes idé om at scenen skal være tom, er i utgangspunktet ikke fremmed for lovsangsledere i den nyere tradisjonen. Michael W. Smith, en av frontfigurene i moderne lovsang, som har gitt ut platene Worship (2001) og Worship Again (2002), uttalte en gang at lovsangsledere burde være så lite synlige som mulig. Likevel fyller han coveret på sin nyeste plate i en slags Kristus-posisjon med armene strekt utover.

Paul Arve Grønseth prøvde selv å forsvinne på scenen en stund, men har sluttet med det.

– Jeg tror vi som er lovsangsledere bedrar oss selv hvis vi kler oss i en åndelig kokong og sier at vi er usynlige. Vi er synlige, og da tenker jeg: Ok, jeg har denne scenen, jeg har blikk festet på meg; da ønsker jeg å bruke det til noe positivt og legge til rette for at mennesker kan uttrykke seg for Gud.

Onde tunger vil ha det til at det tar lengre tid å synge en moderne lovsang enn å skrive den. Grønseth avviser at han har det på den måten.

– For meg er det å skrive lovsanger noe av det mest krevende jeg har gjort. For det første skal jeg være kreativ og skape noe nytt. For det andre skal det være innenfor en ramme som folk kan henge med på, og her er den gode melodien nøkkelen.

– Er moderne lovsang for tett knyttet opp mot den følelsesladede pop/rocksjangeren?

– Jeg ønsket å gjøre noe nytt da jeg spilte inn min første lovsangsplate for to år siden, og leide inn mennesker som ikke hadde noen bakgrunn i lovsangsmiljøene. Men jeg erfarte fort at når min mor og tonedøve onkel skal synge med, må lovsangen være enkel og tilgjengelig. Jeg har rett og slett landet på at jeg kan ikke lede mennesker inn i lovsang med balkansk frijazz.

Brødre på tur

Lyden av kirkeklokker bærer godt over den støvete plassen utenfor kirken i Taizé. Ved inngangen står ei jente og holder et skilt som oppfordrer til stillhet. Sola sender med ungdommene en raus dose stråler på vei inn i det svale mørket. Store deler av bygget består av provisoriske vegger, på grunn av stadig ekspansjon. Taket er dandert med flere russiskinspirerte kupler og kors.

Siden sommerferien ikke har begynt ennå, er de fleste besøkende fra Tyskland eller Frankrike. Det siste tiåret har pilegrimer også begynt å strømme til fra Øst-Europa, spesielt Polen, Russland og Ukraina. For å hjelpe til finansielt, har kommuniteten ordnet det slik at oppholdet er dyrere for besøkende fra rike land.

Men brødrene tar ikke bare imot besøk. Flere ganger i året reiser delegasjoner ut i verden for å gi nye mennesker en smak av Taizé-musikken. I løpet av disse reisene har broder Jean Marie fått et nært kjennskap til nyere lovsangsuttrykk. Han tar gjerne med seg inspirasjon tilbake til broderfellesskapet.

– I Taizé er vi ganske bundet til ideen om å gå i dybden og lytte gjennom meditativ lovsang. Samtidig kan vår lovsang kanskje oppfattes som litt urørlig. Vi sitter jo, på bakken, og beveger oss ikke mye. Der kan nok vår lovsang ha noe å lære av den nye lovsangen. Samtidig tror jeg det er viktig at vi som kristne ikke er så opptatt av skiller. Jeg var nylig i Litauen, og selv om de fleste ungdommene der var fullt oppdatert på den nye lovsangen, likte de veldig godt sangene våre også. Det ga en god helhet i møtet å kombinere uttrykkene, sier han.

Lovsangen bruser

Klokkene har sluttet å ringe, og broder Jean Marie og de andre munkene flyter på nytt ned midtgangen, som hvite liljer i en elv. Det er klart for kveldsmessen. Summingen fra salen dør sakte ut etter som brødrene finner plassene sine. En enslig, klar stemme synger ut fire toner. Så følger hele salen på. Først unisont, deretter begynner stemmene å utforske egne veier og stier.

Lovsangen bruser mot taket. Forsamlingen går opp i en høyere enhet. Helt uten instrumenter som bærer. Men nå er vi ikke lenger i Taizé. Vi er i Filadelfia i Oslo, og scenen er tom. Paul Arve Grønseth har lagt fra seg gitaren og gått ned i salen. Han føler seg overflødig, og gleder seg over det. Menneskene i salen trenger ikke lenger en lovsangsleder for å sveive dem i gang. Nå står Grønseth på første rad og løfter hendene. Synger sammen med hundrevis av andre at han vil gjøre sitt liv til en lovsang for Gud. La hver tone en hyllest til ham være. Og i dager med glede og dager med sorg, vil de leve hver dag til Guds ære.

Avstanden mellom Filadelfia og Taizé blir ikke mindre enn dette.