Brente kirkedrømmer

Lemma Desta (33) ser på hendene sine. – Jeg er overbevist om at kirken i Norge har bruk for sånne som meg, sier han. – Vi kunne ha gjort det til mer enn pene tanker, dette med at vi alle er likeverdige, at vi skal være en fargerik kirke. Jeg ser muligheter for Gud i det norske folk som mange nordmenn ikke ser. Men ingen arbeidsgivere i kirken har vist noen interesse for meg.

Desta sier han vet om fem andre innvandrere med teologisk utdanning i Oslo-området som er i en lignende situasjon. Lemma Desta er ikke formelt kvalifisert til å arbeide som prest i Den norske kirke. Men han har søkt på jobber som ungdomsarbeider, i trosopplæring, som menighetsforvalter – og, i mangel av jobb, på et doktorgradsstipend i teologi.

– Vi brenner inne med masse engasjement… Mine venner søker og søker, og etter hvert ikke bare på sånne jobber. Imens tar de vakter på sykehjem og SFO for å klare seg, sier han til Strek.

Gir opp

Victor Calvert – opprinnelig fra Sør-Afrika – har 25 års erfaring fra kristent innvandrerarbeid i Norge, og bekrefter bildet fra en annen kant.

– Jeg vet om mange som var kristne ressurspersoner i sine hjemland før de flyktet til Norge. Men i norske menigheter flest er det ofte lite interesse for å bruke disse gavene. Også når de det gjelder, snakker greit norsk. De banker på i norske menigheter, på ulikt vis – men blir ikke sett. Etter en tid gir de opp, sier Calvert til Strek. Han har lang fartstid som konsulent i KIA – Kristent Interkulturelt Arbeid. KIA er en riksdekkende diakonal brobyggerorganisasjon med et 30-talls ansatte. Den har blant annet som mål å bidra til at innvandrere finner seg til rette i norske menigheter.

Belært som «barn»

Også pastor Crispin Kashale fra Kongo sier han har møtt en god del stengte dører i kristen- Norge i årene etter 2000, da han og familien ankom til Sarpsborg som flyktninger. Før flukten var han bydelsordfører i Bukavo, en større by i Øst-Kongo. I flere kristne sammenhenger i Norge har han opplevd å bli snakket til «som et åndelig barn». – Jeg tror det er misjonstankegangen. De norske var «foreldrene», de sorte var «barna». Men vi kan jo ikke forbli barn for alltid, ler han.

Kashale sier han vet om et titalls kristne ressurspersoner fra land som Tanzania, Kenya, Rwanda, Burundi og Kamerun som har opplevd det samme som ham: Å ikke bli tatt imot og verdsatt i norske menigheter.

– Jeg har vært innom en rekke pinsemenigheter, og noen steder var de ganske imøtekommende. Det verste stedet er statskirken. Der er det veldig stengt, presten gjemmer seg på et kontor, folk i menigheten aner ikke hvordan de skal nærme seg folk fra en annen kultur, sier han.

Etter mange forsøk på å «finne Guds plan for meg i Norge», startet Kashale for to år siden Oljeberget, en menighet for franskspråklige afrikanere i Oslo.

Ildsjeler

– Bildet er ikke bare negativt. Det finnes en del menigheter der ildsjeler har åpnet for innvandrere, sier informasjonsleder i KIA Norge, Sigrun Saltbones Lauvland. – Men det er sjelden at innvandrere virkelig tas imot som søsken, og ikke gjester, noen man forbarmer seg over. Og så er engasjementet altfor avhengig av enkeltpersoner; Den norske kirke mangler virkelig en strategi, en organisert tilnærming til feltet.

Lauvland hører historiene igjen og igjen: Etter landingen i Norge oppsøker den kristne innvandreren gjerne en gudstjeneste i den lokale utgaven av Den norske kirke. – Ganske raskt gir de opp. De følte seg ikke sett, tatt imot, tatt inn i varmen. En sort innvandrerkvinne sa det slik etter å ha forsøkt noen ganger i en sørlandsmenighet: «Det første jeg gjorde da jeg kom til dette stedet, var å oppsøke kirken – for å finne mine egne. Men de som var i kirken så ikke ut til å tenke at jeg var en av deres egne.»

«Ingen vits»

Trenden er, sier hun, at stadig flere kristne innvandrere ikke engang prøver å oppsøke en etnisk norsk menighet. – Andre innvandrere forteller dem at det ikke er noen vits, at det er like greit å oppsøke en ren innvandrermenighet, først som sist.

Annerledes

Jules Bahati, journalist og katolikk fra Kongo, er blant dem som har opplevd det helt annerledes. Da han, kona Nyenyezi og de tre døtrene Nelly, Esther og Maria ankom til Buvika i Trøndelag som kvoteflyktninger våren 2002 var det klaff, nesten fra første søndag formiddag. Først ble de varmt trukket med i pinsemenigheten Betel i Trondheim. Så fikk de umiddelbart kontakt da de oppsøkte en søndagsgudstjeneste i den lokale folkekirken, Buvik menighet.

– Vi fikk en varm mottakelse. En norsk familie gjorde alt de kunne for å bygge vennskap, de inviterte oss hjem til seg, og vi ba dem hjem til oss.

Denne familien ble Bahatifamiliens portal til lokalsamfunnet, 17. mai-feiring og masse mer. Bahati-familien svarte med sine bidrag – blant annet i menighetens familiekor.

– Jeg kjenner meg ikke helt igjen når andre innvandrere snakker om rasisme i Norge, sier Bahati til STREK. Han opplevde at statskirkebiskopen i Nidaros jobbet frem en dispensasjon fra den katolske biskopen i samme by, slik at det åpnet seg jobbmuligheter som klokker i tre lokale menigheter i området.

Teologisk endringsjobb

Unntak til tross, Lauvland mener biskoper, prester og andre kirkelige ledere har et teologisk grunnarbeid å gjøre.

– Avvisningen bunner i at kirkefolk flest ikke har fått det sterkt nok lagt inn over seg, det jøden Paulus sier til de kristne, «fremmedkulturelle» i Efesos: «Så er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og tilhører Guds familie.» Dette fellesskapet på tvers av kulturskillene er jo nettopp noe av det som gjør en kirke til en kirke.

Hun viser til at en biskop og andre kirkelige ledere sier de fikk en aha-opplevelse av overskriften for en KIA-konferanse nylig: «Vi er ikke innvandrere i kirken. Vi er hjemme.»

– Norske menigheter flest skjønner ikke hva de går glipp av når de ikke tar kristne innvandrere med på laget. Mange av dem er vel så modne i troen, like velutdannede og innsiktsfulle.

Når mange kirkegjengere ikke ser dette, kan det blant annet skyldes forestillingene om Norge som foregangsland i misjon.

– Derfor tenker man: Vi var kristne først. De ligger etter. Men det er jo ofte helt feil. Ta kristne som kommer fra dagens Tyrkia, der man allerede hadde vært kristne i nesten 1000 år før Norge ble kristnet…

Atskilte verdener

– Mønsteret i de problemene kristne innvandrere møter i norske kirker er tydelig. Så tydelig at det minner meg om det jeg opplevde under apartheid, sier Victor Calvert, som flyktet fra Sør-Afrika på 1980-tallet. –

Er ikke det en litt drastisk sammenligning?

– For all del, på mange måter er jo tingene helt annerledes i Norge. Her er det integrering som er det offisielle målet, og som preger lovene. Men i hverdagen, også i kirkene, er det ting jeg kjenner igjen: Mønsteret er at nordmenn lukker seg inne i sine grupper, de har nok med seg og sitt. Tanken på at folk med en annen hudfarge og troskultur kan være en gave til menigheten er fjern. Dermed henvises de til å lage sine egne grupper og menigheter.

– Men kulturforskjellene er jo ofte store. Er det realistisk at det skal gå glatt?

– I alle fall må det en kraftig holdningsendring til i menighetene. Og kanskje må hele måten man tenker menighet på, endres? Statskirke-opplegget der du går til en gudstjeneste klokken 11, sånn for din egen del, og går hjem igjen etter en time, uten å ha snakket med noen, det fungerer ikke som møteplass, sier han.

– Men 25 år i dette feltet har vel også gitt meg en opplevelse av hva som er realistisk. Viljen til å inkludere førstegenerasjons- innvandrere er for liten til at det kommer til å skje særlig mye. Og i en del tilfeller er det nok også riktig for innvandrerne å satse på egne menigheter der de kan feire gudstjenesten på sitt eget morsmål og utfolde sin egen sang og musikk. Men når andre generasjon innvandrere vokser til – de som har gått i norsk skole og forstår seg som norske – blir det nok lettere.

«Ikke norsk»

Calvert er gift med en norsk kvinne og har tre barn som «er hundre prosent norske». De har gått jevnlig i en misjonsforbundsmenighet i Oslo.

– Men selv om det er mye som er bra her, føler jeg meg fortsatt ofte fremmed for dette miljøet, liturgien og måten å tenke menighet på. Det blir så voldsomt norsk, ja, jeg vil si nasjonalistisk.

– Hvordan da?

– For eksempel dette med forbønnen for kongen og kongehuset. Jeg blir sittende i benken og lure. Det bønnen først og fremst forteller meg er: «Du hører ikke til her, du er ikke norsk. Når du får lov til å være her, er det fordi de norske er snille.»

«Troen må leves»

Det var et toårig stipend som brakte Lemma Desta til Norge i 2003. Etter to års teologistudier på MF, lå det i kortene at videreutdannelsen skulle komme etiopisk kirkeliv til gode. Nærmere bestemt: Den evangeliske Mekane Yesus-kirken, som i stor grad er en frukt av norsk misjonsarbeid i landet. Det er der Desta har flere års bakgrunn som prestelærer og predikant.

Seks år senere er han fortsatt i Norge.

– Er det ikke vel så mye bruk for din utdanning i Etiopia? Hvorfor har du ikke reist tilbake?

– Da jeg dro hit, hadde jeg ikke annet i tankene. Men ting er ikke så enkle som det kan synes for dem som gir slike stipender. Den viktigste årsaken er karrieren til min etiopiske kone, som har fått seg jobb som IT-konsulent i Oslo. Dessuten, når jeg er tilbake i Etiopia kjenner jeg på at det jeg nå kan, det jeg nå står for, vil komme bedre til sin rett i Norge. I tillegg er det viktig for mange i Etiopia at jeg er her, slik at jeg kan sende penger hjem.

– Hva har du, som kirken i Norge trenger?

– Tilstanden til kirken i Norge er jo på mange måter mer utfordrende enn i Etiopia. En kirke skal være en motkultur. Her er alt så tilpasset. Det er som om mange prester tenker: «Når du er døpt, er alt overstått.» De utfordrer jo ikke dem som går i kirken, slik at de kan vokse som kristne. Fra Etiopia er jeg vant med at tro er noe du må leve ut, ellers dør den!

Desta snakker seg varm.

– Du må leve så nær Gud at du får kraft til å bryte med din egoisme og tidens fristelser…

Han summer seg.

– Min drøm er å finne sammen med norske kristne som vil gjenreise kirken, til en kirke som gjør en forskjell her i Nord- Europa. Når kommer dagen da jeg skal få lov til det?

Taus fremmedfrykt

Oddvar Hatlehol er en av nestorene innen kristent innvandrerarbeid i Norge. Det startet i 1970 med «Oslo Bible Club» for tyrkere, Norges første «fremmedarbeidere ». Etter endt utdannelse på Fjellhaug Misjonsskole, begynte han på en periode på 23 år som heltidsansatt i denne typen arbeid. Hatlehol har vært med på å legge til rette for kristent innvandrerarbeid i Oslo, Stavanger, Bergen, Kristiansand, Ålesund og Trondheim – det meste av tiden med Misjonssambandet som arbeidsgiver.

– Selv «de beste» menigheter – en del av dem er frikirkelige – sliter med å få til en god integrering i menighetene. Jeg tenker på en situasjon der det ikke lenger er slik at de norske tenker at «vi gjør noe for dem», men begge parter gir og tar imot. Gudstjenester der det ikke lenger er noe «vi» og «dem» er fortsatt et særsyn, sier Hatlehol, som nå er daglig leder i Stovner menighet i Den norske kirke.

– I hvor stor grad handler dette om fremmedfrykt?

– Det er veldig mye fremmedfrykt ute og går. Problemet er at den som oftest er taus. Det er jo ikke kristelig korrekt å lufte den. Dermed får du en barriere som er enda vanskeligere å utfordre. Den tause frykten er mye verre enn den åpenlyse.

Hatlehol får støtte i sin vurdering av Ivar Flaten, sogneprest i Fjell i Drammen – en kulturell smeltedigel, som Stovner. – Også prestekolleger her i byen lufter denne typen fremmedfrykt, men bare underhånden. De er preget av islamfrykt, og ser Fjell som en «krigssone» som er i fare for å bli overrent, rent religiøst.

Teflonbelegg

– Hva slags forestillinger er det som går igjen, Hatlehol?

– Også kristne preges av skepsisen til innvandrere som FrP-politikere og deres åndsfrender står for. Mediene er jo fulle av slikt stoff. Mange – både eldre og unge – bærer på en stor frykt for islam. At «de vil gjøre Norge til et muslimsk land». Eller de tenker at «de er bare kommet hit for å utnytte systemet». Sånne tanker legger seg som et teflonbelegg på hjernebarken. Forsøker du å gi dem informasjon som bryter med dette mønsteret, preller det bare av, sier Hatlehol.

Han legger til, lettere oppgitt: – Problemet er vel at så mange faktisk ikke tror på et kjernepunkt i evangeliet, at Jesus er kommet for å oppheve denne typen barrierer, at han angår alle, ikke bare de etnisk norske.

Et nøkkelpunkt, mener Hatlehol, er at menighetene ikke fungerer som tverrkulturelle møteplasser.

– Bildet er det samme som i samfunnet ellers. Når kristne innvandrere oppsøker en så norsk sammenheng som en statskirkemenighet, opplever de ikke å bli sett. Det handler om de små signalene, at noen hilser på, sier «det er hyggelig å møte deg», finner plass til dem på kirkekaffen eller inviterer dem hjem til seg. Når dette ikke skjer, gjør mange to, tre, kanskje fire forsøk til – og så gir de opp.