Blind seksualitet

Det skal godt gjøres å finne et mer håpløst ord å revitalisere i dags samfunn enn akkurat kyskhet. Ikke bare er ordet i stor grad gått ut av bruk, det er også, i den grad det blir brukt, knyttet til en forståelse av seksualitet som de fleste vil betakke seg for. Men ordet bør absolutt hentes frem fra glemselen. Kyskhet kan nemlig vise seg å romme særdeles aktuelle perspektiver inn mot vår egen tid.

For å komme på sporet av det dette tapte begrepets dypere innhold, velger jeg å gå en omvei om dydene slik vi kjenner dem fra teologihistorien, samt en liten avstikker til grunnbetydningen av kyskhet, nemlig renhet fra det latinske ordet castus.

Frihetens pris

Frihetsdimensjonen først. Tradisjonelt blir kyskhet drøftet som en del av dyden besindighet eller måtehold. Også dette er ord som har liten appell i vår tid. Likevel, i denne dyden finnes elementer som understøtter og sikrer en av våre viktigste verdier, nemlig frihet. Frihet er forankret i og betinget av relasjoner og respekt for disse relasjonene. Derfor vil misbruk av min frihet ramme andre som jeg står i en relasjon til.

Velger jeg å ta meg den frihet å bli borte fra jobben noen dager for å nyte livet, er det andre som får mer belastning og dermed mindre frihet. En far eller mor som ensidig vil bruke sin frihet til å utfolde seg selv og sine egne interesser, innskrenker barnas frihet. Velger jeg å bruke min frihet til seksuelle sidesprang, vil også dét ramme andre. Prisen for et sidesprang kan være høy, ja, noen ganger så drøy at ektemake og barn må betale på frihetsregningen for resten av livet med usikkerhet, angst og ufrihet. I et globalt perspektiv betales vår vestlige konsumfrihet i form av fattigdom og lidelse for mennesker i andre deler av verden.

En utvidelse av min frihet innebærer innskrenking av andres. At jeg tar meg til rette innebærer at andre må vike for meg og dermed avstå noe av sin frihet. Friheten har en paradoksal pris: Det er ofte de som ikke bruker den, som må betale de dyreste avdragene.

Kyskheten vil beskytte

Kyskhet som en del av dyden måtehold kan da foreløpig forstås som evnen til å holde tilbake og la være å bruke den frihet eller en makt en selv disponerer på bekostning av andre. Ved at jeg setter grenser for egne behov, får andre bedre plass. Ved å sette grenser for egen frihet, bedres frihetens kår hos andre. Jeg er elsket den dagen jeg kan vise sin svakhet uten at andre bruker det som påskudd til å vise egen styrke eller ta seg friheter til å utnytte min svakhet til egen vinning.

Likevel, det å ta seg frihet på andres bekostning har en egen boomerangeffekt. Utøylet frihet rammer den som utøver den, ikke bare den som blir krenket. Ens holdning og karakter, ens respekt og verdighet trues. Relasjonsoppløsning og ensomhet, via psykisk lidelse og rusmisbruk, til mer globale kriser i klima og økonomi taler sitt tydelige språk om en rekyleffekt, om at frihetens rike kan slå tilbake, the empire strikes back.

Mens konsumsamfunnet setter min frihet først, setter altså måtehold og kyskhet den andres frihet i sentrum. Kyskheten vil beskytte oss selv og andre mot deler av livets mørkere sider. Kanskje noe av grunnen til at kyskheten er blitt fortrengt eller glemt, er at vi i lys av den blir minnet om at vi selv har en flik av det vi sterkest forakter hos andre, nemlig trangen til å utnytte og ta seg til rette i andres liv?

Det at kyskhet så sterkt er knyttet til seksualitet er i grunnen helt naturlig. Seksualiteten er gitt av Gud som en av menneskelivets sterkeste drivkrefter. Samtidig er den også en av de mest sårbare gaver vi har fått. Der denne kraften frigjøres på en egoistisk, grenseløs og kortsiktig måte, blindet for andres dypere behov, trues den andres menneskeverd. Det gudgitte begjæret, som på ingen måte skal utslukkes eller fornektes, vil likevel snus til en livsødeleggende kraft når det utøves uten kyskhet.

Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer understreker at målet for kyskheten ikke er å undertrykke lysten, men heller det å hengi sitt liv til et avgjort formål, til noe som er større enn egne egoistiske interesser. Det er derfor et paradoks at en kultur som hyller frihet som den høyeste verdi, ikke innser at den grenseløse friheten, ikke minst på det seksuelle området, samtidig truer den samme verdien. Bare gjennom tilsløring av smerten, sorgen og lidelsen som på ulike måter når oss fra skyggelandet bak frihetsgudinnen, klarer vi å bevare inntrykket av at denne friheten er uproblematisk.

Renhet relevant?

Så noen ord om renhetsaspektet ved kyskheten. Renhet er igjen et av disse ordene som vi ikke så lett ser relevansen av i våre dager. Riktignok er renhet knyttet til helse og sunnhet blitt aktualisert i forbindelse med svineinfluensa. Det finnes ikke det offentlige bygget som ikke har en plakat om hvordan god håndvask vil kunne motvirke spredning av sykdommen. Rene hender er i et smittevernperspektiv god latin og et moralsk anliggende. Verre er det å forstå hvordan renhet kan ha moralske eller åndelige implikasjoner. Hvilken relevans kan castus eller renhet ha i et moderne menneskes moralske liv?

Makt kan knyttes til urenhet, sier den franske filosofen Simone Weil. Urenheten skyldes urene motiver i vår omgang med andre mennesker og i vår bruk av den makt vi har. Moralsk eller åndelig urenhet er da knyttet til grumsete eller urene motiver for våre handlinger. Det tilsynelatende gode blir bare et skalkeskjul for andre og mer urene motiver.

En viser seg ydmyk, men ydmyker i stedet, en viser seg hellig, men vanhelliger i stedet, en gir seg ut for å elske, men utbytter og ødelegger i stedet. Når vi på denne måten lar urene motiver skitne til det gode, er våre maktstrategier skitne og urene. Falskhet gjør uren, sannhet gjør fri og har samtidig en rensende effekt. Vår egoisme gir oss urene hender. Men ikke bare det, gjennom våre urene hender skader vi også andre. Svineinfluensa igjen. De urene hender skader andre fordi de utsetter andre for fare.

Det gjør vi når vi skitner til andre på en måte som gjør at de får problem med å forholde seg til seg selv. Vi roter med skitne hender i andres liv på en måte som gjør det vanskelig for den andre å leve med seg selv i etterkant. Voldtekt og innbrudd er ekstremutgaven av dette. Offeret vil da nettopp føle seg uren og besmittet av noe ekkelt og ødeleggende.

Det urene er i åndelig forstand knyttet til en makt som mangler respekt for andres grenser. Den urene kjærligheten vil eie eller bemektige seg skjønnheten og nytelsen for sin egen skyld. Når jeg ikke ser den andres lengsler, når jeg er blind for den smerte jeg påfører den andre, da er jeg også uren og gjør andre vondt. Urenhet i åndelig forstand handler om det å utnytte og utbytte. Beruset av mitt eget begjær er jeg verken i stand til å lytte til Gud eller respektere mitt medmenneske. Den andres menneskelighet reduseres til et objekt for mitt begjær.

Det er trolig noe av dette som gjør at urenhet eller ukyskhet i så stor grad er knyttet til eros, til seksualiteten. Der nytelse er seksualitetens eneste mål, er den gjort uren, den er forurenset av meg selv, selv om seksualiteten i seg selv forblir en gudgitt gave. Ja, verre enn som så, jeg har også krenket den andres menneskelighet. Dette gjelder også om begge to er skjønt enige om å utnytte hverandre til egen nytelse, men uten noen forpliktelse utover nytelsens øyeblikk. Dette er jo essensen i mye av dagens seksuelle aktivitet. Vi konsumerer hverandres seksualitet slik vi konsumerer mat og god drikke. Det blir nytingen for nytingens skyld.

Eros er egoismens gud, sier den franske filosofen Andre Comte-Sponville. En sjalu, eiekjær, egoistisk og begjærlig gud. Eros alene er derfor en uren gud, hevder han. Derfor må den erotiske kjærligheten alltid settes inn i en større sammenheng. Den må forenes med vennskapets og den guddommelige kjærlighetens vesen, da først finner eros sin rettmessige plass. Sammen vil eros, filos og agape kunne forløse kjærligheten og seksualiteten på en sant menneskelig måte.

Det er derfor ikke uten grunn at Jesus i Bergprekenen hyller nettopp de rene av hjertet som salige. Det er de som gir andre rom til å være seg selv, som ser dybden og storheten i de andre og som viser respekt og ærbødighet i møte med det som hører Gud og andre mennesker til. Den rene kjærligheten setter andre fri. Kjærligheten verken bruker makt eller blir utsatt for makt, deri ligger renheten, sier Simone Weil.

Det dyrebare vi ikke eier

Kyskheten sier oss videre at det mest dyrebare i livet aldri kan eies eller kontrolleres. Friheten og seksualiteten er slike dyrebare størrelser i menneskelivet. Så lenge vi evner å vise måtehold, så lenge vi ikke lokkes til å ta friheten fra den andre, åpnes et frihetens rom der begge kan vokse og trives.

Kyskhet er ikke snerpet moralisme, men en del av den sanne humanismes dypeste grunn. Det er gjennom dens realistiske innsikt i seksualitetens muligheter, både de skapende og de ødeleggende, at det gudgitte begjær kan berike, ikke bare vårt og andres liv, men også bidra til å befolke og fylle opp den verden Gud har gitt oss. Uten begjæret ville noe av den gode drivkraften i livet bli borte. Begjæret i seg selv er ikke problemet, men retningen på det. Kyskheten hjelper oss til å gi begjære dets retning, til Guds ære og til det beste for vår neste.

Dette innebærer at vi aldri kan eie det vi virkelig elsker, vi kan ikke ha makt over det, vi kan ikke konsumere det. Kjærligheten er utlevert til ikke å ha kontroll. Kjærlighet er å sette den andre i frihet. Vi kan bare elske maktesløst, uten å dominere. Vi kan se, vi kan gi, vi kan ta imot. Slik utleveres vi til vår egen svakhet, vår egen fattigdom, når vi av et helt hjerte søker og strekker oss mot den sanne og rene kjærligheten. Derfor er det å elske forbundet med å kunne tape. Bare den som satser seg selv kan vinne seg selv i kjærlighet. Det er hvetekornets lov anvendt på kjærlighetslivets område.

Vi elsker våre barn og vår ektemake, men vi eier dem ikke. Å leve i renhet eller kyskhet er derfor å være utlevert til den andre. Den andres kjærlighet kan vi aldri tvinge, bare gjøre oss disponible for, sier Gabriel Marcel, håpets filosof. I den rene kjærligheten settes vi fri fra oss selv.